«Ut av huset mitt!» ropte jeg til svigermoren da hun igjen begynte å fornærme meg.
Det eneste jeg i hele livet hadde vært redd for, var sinnet til svigermoren min, som jeg en gang hadde giftet meg med. På den fronten hadde jeg, tror jeg, hatt litt hell. Min første ektemann kom fra et barneinstitutt og hadde ingen foreldre. Med ham gikk det ikke. Vi var bare fem år gift før jeg leverte inn skilsmissepapirene. Da vi giftet oss, studerte jeg på universitetet i Oslo. Etter ett år begynte han å drikke, pådro seg gjeld, og hans forpliktelser smittet også over på meg som hustru. Jeg måtte droppe studiene for å gå i arbeid og betale ned gjelden hans.
Ekteskapet mitt ga meg kun en haug med problemer. Da skilsmissen ble endelig gjennomført, pustet jeg lettet lettet ut. Endelig skulle det ikke bli flere komplikasjoner.
I to år var jeg alene, hvilte meg, og sakte men sikkert bygde meg opp igjen. Så møtte jeg Eirik. Han var verken gift eller i et langt forhold. Alt skjedde raskt. Han fridde til meg, og jeg sa ja. Så dro vi på besøk til moren hans.
Ved dørkarmen fikk jeg øye på den forargede grimasen hennes. Hun kastet et avvisende «Hei» mot meg og forsvant inn på et annet rom. Først forsto jeg ikke hva som foregikk. Kanskje var det noe i klærne mine eller i mig selv? Nei, jeg var kledd dempet og beskjeden. Ved bordet så svigermoren meg i stillhet. Blikket hennes gjorde meg ukomfortabel, og da jeg rødmet, brøt hun ut med et skarpt ord.
«Å så du er her, ingen utdanning?», sa hun med et lite smil og en tydelig hån. Jeg nølte et øyeblikk, men svarte rolig mens jeg tok en slurk te.
«Ja, jeg har ikke fullført utdannelsen min. Livet har bare tatt en annen retning, men jeg har planer om å fullføre studiene.»
Svigermoren brummet høylytt.
«Planer, sier du? Og når du blir husmor, når skal du ta vare på barna, lage mat til mannen din og pusse huset? Du er en liten prinsesse», lo hun igjen, tok en ny slurk te og satte koppen på bordet. «Vet du hva? Min sønn trenger ikke en nyfrelst jente som deg.»
Hun fortsatte: «Du er gjennomsnittlig både i utseende og figur, og du mangler forstand.» I det øyeblikket kjente jeg meg dypt fornærmet. Jeg reiste meg fra bordet, løp inn på badet og brast i tårer. En helt ukjent kvinne hadde fornærmet meg uten grunn, og mannen min holdt munn. Vi dro raskt fra huset.
Jeg ville ikke komme tilbake dit, men hun dukket stadig opp i vårt hjem og prøvde på alle mulige måter å såre og fornærme meg.
Jeg oppsøkte en psykolog for å finne ut av hva jeg skulle gjøre. Etter noen samtaler innså jeg at svigermoren var en typisk manipulator, og at jeg hadde blitt et offer fordi jeg hadde latt meg bli tråkket på. Da hun igjen begynte å fornærme meg, ba jeg henne om å forlate vårt hjem med en gang.
Vi har ikke kontakt lenger, og det plager meg ikke. Eirik har ingen innvendinger i denne saken. Jeg har lært at man må sette klare grenser og stole på sin egen verdi, for ingen har rett til å nedverdige deg.
