Nei, kom igjen da, nabokjære, må du være så gjerrig? Hva gjør det om du gir bort noen agurker? De blir jo bare store og gule likevel, og nå har barnebarna mine kommet på besøk de trenger litt vitaminer! Du skal ikke være slik en kakse, vi er jo naboer, vi deler jo gjerdet!
Ragnhild lente seg over det lave nettinggjerdet mellom parsellene, det brede ansiktet hennes sprekte opp i et altfor søtt smil. I den ene hånden holdt hun ei emaljeskål, halvfull av andres jordbær, med den andre var hun i ferd med å strekke seg mot solbærbusken som tydelig tilhørte Ingrid.
Ingrid, som satt på kne i gulrøttene og nappet bittesmå ugress, rettet seg sakte opp. Ryggen protesterte skarpt. Hun tørket svetten av panna med den skitne håndryggen og sendte naboen et tungt blikk. Dette var tredje sommeren på rad hun hørte «vi er jo naboer», helt siden hun og mannen overtok dette viltgroende småbruket og med slit og svette forvandlet det til drømmehagen.
Ragnhild, sa Ingrid rolig, men bestemt. Du har jo også jordbær. Jeg har sett det. Hvorfor plukker du ikke dine egne?
Jordbær og jordbær, fnyste Ragnhild og viftet avvisende. Det er små sure bær, og billelarver har tatt halve beddet! Jeg får ikke til alt det med gjødsling og stell som du holder på med. Jeg lar naturen gå sin gang, mens du får bær store som egg! Hadde vært synd om slike fine ting råtnet. Dessuten du og Knut kan da ikke spise alt sammen alene? Det er da grenser.
Ingrid trakk pusten dypt. Ragnhilds logikk var bunnsolid: Om noen har mye, bør de automatisk dele med dem som har lite uansett årsak til mangelen.
Ragnhilds parsell var trist: krokete epletrær med lav, uendelige løvetann, bedd som så ei hakke kun til Sankthansaften. Selv kom Ragnhild til hytta kun for å «slappe av»: Lå i hengekøya, stekte billige pølser på murstein og skrudde opp Radio Norge på fullt.
Ingrid var derimot en ekte hageentusiast. Kjente hver tomatplante ved navn, bestilte sjeldne frø over internett, sto opp klokken fem for å åpne drivhus og gikk til sengs når mørket falt på etter endt vanning. Hver tomat og agurk var resultatet av uendelige timer, bøyd rygg og søvnløse netter under tidlige vårfrost.
Ragnhild, sett fra deg bollen, sa Ingrid. Jordbærene må jeg bruke til syltetøy. Jeg teller hver bær.
Nå er du teit, slo Ragnhild teatralsk opp øynene. Du er snål. Jeg har bare tatt litt til barna. Skal du virkelig stjele maten fra barnebarn?
Hun slengte lynraskt en stor bær i munnen, tygde overdrevent og drev avgårde mot sin side, skåla full av fangsten.
Ingrid ble stående igjen midt i beddet med en voldsom frustrasjon i magen. Knut som akkurat kom ut fra boden med en høvel i hånda hadde fått med seg det hele, men likte dårlig slike nabokrangler og lot være å gripe inn.
Herjer Ragnhild i beddet igjen? spurte han.
Ja, som en geit i fremmed eng, svarte Ingrid. Det begynner å bli frekt, Knut. Forrige helg tok hun squash mens vi var på butikken. Sa hun trodde vi hadde glemt dem. Nå plukker hun jordbær rett foran øynene mine.
Du får sette opp et tett gjerde da, foreslo Knut. To meter med stålduk.
Kan ikke det, sukket Ingrid. Regelen her sier kun netting eller slikt stakitt, så det ikke skygger. Og vi har ikke råd. Oppvarmet drivhus koster.
Situasjonen ble bare mer anspent utover juli. Varmen ga store mengder avling. Tomater var røde som signallykter, agurkene sprø, paprikaen bugnende. Jo mer det var, jo oftere sto Ragnhild ved gjerdet.
En lørdag dukket Ragnhild opp med en hel flokk gjester. Ti voksne med musikk og øl, og på kvelden, da Ingrid sto og vannet blomster, svingte Ragnhild seg over gjerdet nå ganske påseilet.
Ingrid! Du må hjelpe! Vi har ikke mer snacks. Kan du ikke gi oss noen store tomater og litt urter? Gjestene klager, butikken er så langt unna!
Ingrid rettet ryggen og holdt slangen stødig over rosene.
Tomatene skal til byen i morgen, til datteren min, svarte hun.
Slutt å late som, sukket Ragnhild over gjerdet, pusten tung av øl. De henger da der! Har du virkelig hjerte til å nekte oss? Vi er da naboer!
Nei, sa Ingrid bestemt. Nei.
Ragnhilds ansikt forandret seg brått.
Fint, sitt der med tomatene dine! Håper de råtner på rot! Skal du oppføre deg sånn, får du aldri snø av meg i vinter! Fy fader…
Hun stampet bort. Hele kvelden hørte Ingrid stikkende kommentarer og hånlig latter fra naboverandaen: «…typisk Oslo-folk…», «…gjerrigknarker…». Ingrid måtte holde tårene tilbake, gikk inn og satte på Dagsrevyen høyest mulig.
Neste morgen ble hun stående stivfrossen på trappa: Den nye drivhustøra sto på gløtt. Hjertet sank. Hun spurtet ut nederst på plantene var de største tomatene brutalt revet av. Greiner var knekt, grønne frukter lå igjen på bakken, agurkene var plutselig færre. I urtebedet gapte et hull der dill og persille var revet opp med rot.
Dette var ikke bare tyveri det var forakt for all jobben hennes.
Knut! ropte hun med skjelvende stemme.
Han kom fort og rynket brynene da han så ødeleggelsene.
Dette er alvorlig, Ingrid. Nå snakker vi regelrett tyveri.
Men hvem kan bevise noe, Knut? Ingen kamera. Hun nekter selvsagt, og roper høyest av oss alle. Vi kjenner jo Ragnhild.
Ingrid nærmet seg gjerdet. Det var stille hos naboen, alle sov ut rusen. En ensom salatskål sto ute på terrassebordet, tom for annet enn tomatrester og blader av persillen hennes.
Nå holder det, sa Ingrid, stemmen stålhard. Jeg har prøvd å være hyggelig. Nå får det være nok. Men vi må være smarte.
Ikke gjør noe ulovlig, vær så snill, hvisket Knut.
Ikke bekymre deg, bare litt psykologi… og litt kjemi, smilte Ingrid skjevt.
Planen var klar. Hun kjørte til Plantasjen, returnerte tre timer senere med gul vernedrakt, maske, sprøytekanne, en pakke blå konditorfarge og billig grønnsåpe.
Samme kveld, mens Ragnhild og co. satt utmattet på brygga og drakk te, rigget Ingrid og Knut seg til ved drivhuset i fullt “Hazmat”-kostyme. Ingrid blandet vann, farge og såpe; væsken fikk en dypblå, nesten truende farge og luktet stramt.
Knut, ta deg vekk! ropte hun overdrevent høyt gjennom maska. Dette er kraftige saker! Står du for nærme blir du dårlig!
Hun dusjet grøden med blå væske; alle tomater og agurker fikk groteske flekker, det så radioaktivt ut.
Ragnhild sto i sjokk ved gjerdet.
Hva i all verden driver du med? Brann? Gift?
Enda verre! brølte Ingrid. Nettopp funnet et nytt virus; kombinert med soppangrep. Måtte kjøpe eksperimentell kjemi. Alt fra insekter til mus kollapser, og om noen får det i munn sykehus på flekken! Man må vente tre uker før man tør spise. Gjett om jeg er redd!
Tre uker!? Ragnhild tok seg til magen.
Ja, og får du bare litt på handen, må den vaskes med sprit momentant. Derfor dette utstyret.
Hun dusjet videre, og Ragnhild lusket skremt hjem, der hun ropte: Ikke spis salaten, kast den! Smakte bittert, kanskje farlig!
Ingrid smilte diskret under maska. Første steg funket.
Uka etter snek Ragnhild seg unna hagen til Ingrid, styrte unna blågrønnsakene som om hun fryktet selve døden. Når ungene var på tur mot gjerdet, skrek hun: Ikke gå der! Fullt av gift!
Om kvelden vasket Ingrid og Knut leende konditorfargen av agurkene. Tomatene fikk henge blå, og holdt bort både fugler og tyver.
Men Ragnhild var ikke dum. Etter en uke spurte hun:
Ingrid! Du sa jo tre uker. Hvorfor spiser du agurk nå?
Ingrid, med kaffe og “butikkagurk” i hånda på verandaen, svarte kjølig:
Dette er kjøpt på Meny, så klart. Mine tør jeg ikke spise enda. De ser du de er fortsatt blå.
Og tomatene da? Hvorfor forsvinner ikke fargen med regnet?
Spesialpreparat! løy hun med overbevisning. Nanoteknologi.
Ragnhild mumlet noe om “galne kjemikere”, men nærmet seg aldri bedet.
Så kom innhøstningen. Fargen falmet i sola, men hos Ragnhild var nysgjerrigheten sterkere enn frykten. Men denne gangen hadde Ingrid forberedt seg enda litt bedre: Før hun dro i byen, hengte hun et skilt ved porten og la en stor hengelås på. Skiltet leste:
«OBS! Kameraovervåking. Området er behandlet med eksperimentell plantekjemi, klasse 3. Inntak uten nøytralisering gir alvorlige bivirkninger. Styret er informert. Ved inntrenging varsles politiet.»
Kameraene var bløff, men det visste jo ingen.
Da Ingrid kom hjem to dager senere fant hun Ragnhild i hissig samtale med styrelederen i hytteforeningen, Per Arne alvorlig og detaljorientert.
Per Arne, se på skiltet her! ropte Ragnhild. Hun forgifter hele åsen! Barnebarnet mitt hadde vondt i magen, det er sikkert dampene hennes! Forby det derre kjemikaliegildet!
Per Arne så lettet ut da Ingrid svingte bilen inn.
Ingrid, vi har fått en bekymringsmelding…
Ikke noe ulovlig, Per Arne. Skiltet er for å skremme, så ikke folk stjeler. Hadde folk latt mine grønnsaker være hadde ingen fått vondt magen.
Jeg da? Jeg? hveste Ragnhild. Har du bevis?
Ja, faktisk, sa Ingrid kaldt. Kamera. Ekte. Hva tror du? Vil du se opptak av han brunehårede gjesten som plukket urter sist helg? Eller da du tok tomater over gjerdet i fjor? Jeg har tenkt å politianmelde.
Det var rent bløff, men nok. Ragnhilds røde flekker bredte seg i ansiktet. Frykten for skam og bot slo inn med full styrke.
Ikke bry deg kos deg med giftgrønnsakene dine! Jeg klarer meg utmerket, ropte hun, smalt med døra og forsvant.
Per Arne betraktet blå tomater og skilt.
Harde kjemikalier altså?
Blå konditorfarge og grønnsåpe, lo Ingrid. Mot lus og lange fingre.
Utmerket! La skiltet stå, gliste styrelederen.
Fra den dagen var «kald krig» et faktum. Ragnhild hilste aldri, men fortalte overalt at Ingrid var heksekjerring og forpester. Ingrid brydde seg ikke avlingen hennes var trygg.
Det mest overraskende skjedde våren etter: Ragnhild sto ute med spade riktignok klønete, men svett og iherdig. Rette og slette rader med skranten småplanter, men høyst egne. Ingrid hilste over gjerdet:
Lykke til, Ragnhild! Ikke grave for dypt; det er mye leire der. Litt sand hjelper på.
Det klarer jeg selv! snøftet nabokjerringa. Alt naturlig her, ingen gift!
Og det er bra, smilte Ingrid. Egen avling smaker alltid best.
Utover sommeren sirklet Ragnhild rundt gresskar og tomater som en stolt hagebonde, og slapp aldri ungene sine nær gjerdet: Vekk fra bedet, dette er ikke lekeplass! Her har jeg jobbet!
Ingrid utvekslet et blikk med Knut, som fyrte opp grillen, og de humret i smug.
Ser du, sa Ingrid. Det finnes bedre gjerder enn stål arbeid og litt respekt.
Om høsten kom Ragnhild trippende bort til gjerdet med syltagurk på glass. Her, mumlet hun, smaker sikkert ikke som dine, men det er mine egne.
Ingrid mottok glasset varsomt.
Takk, Ragnhild. Jeg skal gi deg litt frø til vårn. De store, saftige. Kan hjelpe deg med å så dem.
Kanskje det, nikket Ragnhild beskjedent. Hvis det ikke gjør noe.
Gjerne, smilte Ingrid. For de som jobber selv, er ingenting for mye.
De ble stående tause og så utover hagen. Skiltet om gift var for lengst borte, men en ny, usynlig grense av respekt lå mellom dem. Mye sterkere enn alle verdens gjerder.
Og den høsten fikk Ingrid hermetisert rekordmengder tomater. Ingen forsvant.
