Min bror har alltid vært en beskjeden gutt, helt siden han var liten. Årene gikk, men han forandret seg aldri stort. På skolen fikk han knapt noen venner, selv om Hans, som han heter, var en ordentlig snill gutt. På grunn av sitt stille vesen klarte han heller aldri å bli kjent med jenter på en skikkelig måte. Da han begynte på universitetet, havnet han bare i guttegrupper. Jenta han likte, fant til slutt sammen med en annen, alt på grunn av brorens ubesluttsomhet. Selv om Hans ikke hadde noe hell i kjærlighetslivet, gjorde han det veldig bra i yrkeslivet sitt.
Etter at han var ferdig utdannet, fikk han seg jobb, kjøpte seg en leilighet og begynte å hjelpe familien vår økonomisk. Årene gikk, men han fant aldri noen passende jente. Jeg forsøkte endatil å introdusere ham for venninnene mine, men det var nytteløst. De sa alle det samme de hadde liksom ikke noe særlig å snakke med Hans om, selv om han var sympatisk nok. Men så en dag møtte han en kvinne som klarte å vinne hjertet hans. Hans strålte av lykke på en måte jeg aldri hadde sett før.
Når det gjelder meg, så tenkte jeg at jeg heller ville være alene enn å være sammen med noen slik som henne. Den nye kjæresten hans jobbet på nærbutikken som kassadame, og hun hadde to barn fra et tidligere forhold. Utdannelse hadde hun ikke, og hun eide heller ingen bolig. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor Hans var sammen med henne. Da Hans tok henne med hjem for å presentere henne for foreldrene våre, ble moren vår så sjokkert at hun nærmest besvimte, og ba gjesten om å gå hjem igjen. Jeg syntes så synd på broren min. Han hadde vært ensom så lenge, og da han endelig fant en kvinne, var det etter min mening ikke en som var god nok for ham. Hans ville ikke høre på våre advarsler. Kjærligheten gjør virkelig blind. Jeg håper bare at broren min snart ser sitt eget beste, og går fra henne.
Hvordan kan jeg få ham til å forstå?
