Jeg er 37 år gammel og har vært skilt i ti år nå. Den gangen ble jeg forlatt av Kjell Hansen, som senere giftet seg med en annen, Liv Aasen. De ble forelska, fikk et barn lille Marius og giftet seg kort tid etterpå. Jeg har aldri tilgitt ham for sviket, så jeg har holdt meg unna.
For en uke siden banket Kjell på døra mi i Oslo. Jeg hadde ikke sett ham på flere år, så jeg ble overrasket. Han begynte å snakke med en gang: «Marius har fått kreft, og behandlingen koster skjært.» Han forklarte at både han og Liv mangler penger, og håpet jeg kunne hjelpe.
Jeg har akkurat solgt hytta mi i Geilo, som jeg arvet fra bestemor, for tre millioner kroner. Pengene er på kontoen, og jeg har planer om å kjøpe en ny bil men først må jeg lære å kjøre, for jeg har aldri hatt førerkort. Likevel er beløpet stort nok til å dekke behandlingen, men jeg har ikke lyst til å gi den bort.
Kjell ropte: «Har du noen anelse hvor fortvilt vi er!» til tross for at han aldri har tatt hensyn til hvordan jeg har det. Da vi skilte oss, delte vi alt i to, og han sa at alt skulle komme til nytte for den nye familien. Han ba meg om å returnere leiligheten vi hadde kjøpt før bryllupet, men jeg hadde den på mitt navn fra før, så jeg kunne si nei.
Han lovte å sende meg alle papirer som beviser sykdommen, men jeg trenger ikke det. Jeg spurte ham om han ikke heller kunne låne fra banken. Han rev seg i hjel, ba meg gå på kne, men jeg nekter. Hvorfor skulle jeg ydmyke meg for noen som har sviktet meg? Jeg vil ikke se ham igjen. Han truet med at han skulle komme tilbake når jeg har roet meg ned og tenkt gjennom saken men jeg har ingen intensjon om å tenke på ham.
Kanskje virker det som om jeg mangler samvittighet, men jeg vil bare ha kontroll over egen økonomi. Jeg vil ikke dele penger med andre. Etter samtalen føler jeg en liten gnagende uro, men jeg holder fast: jeg skal ikke hjelpe dem. La dette bli en lekse og en betaling for de feilene de har gjort.
