Ingrid, vent litt. Jenta snudde seg mot stemmen. Hun visste at Henrik ventet utenfor huset hennes igjen. «Er det deg igjen, blir du aldri lei? Du har jo vært her i en evighet!» sa Ingrid irritert. Henrik rakte henne ydmykt noen blomster. Jeg ville bare se deg, svarte han.
Ingrid tok imot blomstene motvillig og sukket tungt. Hva skal jeg egentlig gjøre med deg? Skjønner du ikke at det aldri blir noe mellom oss? sa hun sint. Jeg sier deg jo det samme hver eneste dag. Du er som et barn. Jeg klarer ikke å la være, kanskje det en dag går over, mumlet Henrik. Det går ikke over så lenge du fortsetter å løpe etter meg! Jeg har sagt det hundre ganger du betyr ingenting for meg! Henrik smilte svakt. Ikke vær sur, du kler det ikke. Sov godt, Ingrid. Og du, du er ikke kjæresten min! ropte hun etter dempet.
Henrik ble forelsket i Ingrid med én gang han så henne. Hun begynte på skolen deres da han gikk i sjuende klasse. Siden den gang satt de sammen i klasserommet. Ingrid likte også Henrik, og de var alltid med hverandre overalt. Men etter at de gikk ut av skolen, hadde Ingrid forandret seg. Hun så ikke lenger etter Henrik. «Hvordan kunne det bli slik?» tenkte Henrik. Han så Ingrid komme hjem ledsaget av andre gutter. Det var vondt å se på. Da sverget han for seg selv at han aldri skulle løpe etter henne igjen. Men hver morgen ledet beina hans ham likevel til Ingrids dør.
Ingrid visste allerede at Henrik ville sitte på benken ved inngangen. Hun håpet han skulle se henne med en annen og omsider gi slipp. Hvorfor sitter du her hver kveld? Venter du på noen? spurte en stemme. Henrik så opp og fikk øye på jenta foran seg. Det første han la merke til var det flammende røde håret hennes og fregnene over hele ansiktet. Når hun smilte, ble hun overraskende søt. Ved siden av henne løp en hund som var like rød som henne selv. Henrik synes hun så ut som en rampete jente med en rampete hund. Han smilte forsiktig og svarte:
Jeg venter på lykken. Men den er ikke her… Kanskje du ser på feil sted? Kanskje du heller burde rusle litt rundt og lete? Birk og jeg går tur her hver dag. Vil du bli med oss? Kanskje vi finner lykken sammen, vi tre. Henrik så opp mot vinduet til Ingrids leilighet. Så reiste han seg og sa bestemt: Vet du, jeg blir med dere.
Ingrid ble overrasket da hun kom ut og fant benken tom for første gang. Ikke engang Henrik satt der. Hun senket farten og nærmet seg plassen han pleide å være. Benken var virkelig tom, tenkte hun. Plutselig hørte hun en hund bjeffe. Blikket hennes falt på to skikkelser lengre bort. På avstand kunne hun se at det var Henrik og en jente. En klump formet seg i magen hennes av sjalusi. For første gang ventet ikke Henrik på henne. Hun kjente på et tomrom og en fremmed jente var nå den som tok Henrik bort fra henne…
I dag lærte jeg at noen ganger må man gi slipp for å åpne seg for noe nytt. Kanskje lykken faktisk finnes der man minst venter det.
