Jeg er 60 år gammel og har allerede gått av med pensjon. Jeg har bodd alene i ti år nå, uten mann, uten barn, uten venner. Barna mine har sine egne liv og familier i andre byer, og min kjære ektemann døde for flere år siden. Det eneste jeg virkelig har igjen, er småbruket det er min glede og min trøst.
Så snart det blir litt varmere, pakker jeg med meg det meste og flytter ut dit, tar meg tid til å gjøre huset og jordene klare og planter en del grønnsaker. Der ute føler jeg en ro jeg ikke finner andre steder.
Men om vinteren kan jeg umulig være der det er rett og slett for tungt med all snøen, og jeg har ikke krefter nok til å måke alene lenger. Ingen kan hjelpe meg, så jeg må flytte tilbake til byen på høsten. Det går, men det er ikke det beste. I september i år ble jeg ganske forkjølet, og fram til formen kom tilbake, ble jeg værende i leiligheten min i Oslo. Med det samme jeg følte meg frisk igjen, dro jeg rett ut mot min kjære gård i Buskerud.
Da jeg kom fram, var porten vidåpen. Jeg stusset noen måtte ha gått gjennom hagen. Men alt så ut til å være på plass. Da jeg kom til inngangsdøren, oppdaget jeg at låsen var ødelagt. Jeg skal innrømme at jeg ble redd kunne noen virkelig ha tatt seg inn og stjålet? Og hvorfor bryte seg inn hos en pensjonist? Jeg snek meg forsiktig inn. Ingenting var rotet til, alt sto der det skulle, bortsett fra at det lå et teppe på sengen som jeg ikke hadde brukt, og på kjøkkenbordet sto det en kopp jeg var ganske sikker på at jeg hadde vasket opp. Noe stemte ikke.
Den første redselen la seg, og jeg merket en slags irritasjon heller. Hvem hadde tatt seg til rette og drukket av koppen min? Jeg tittet ut gjennom vinduet og så plutselig en gutt på tunet sittende ved et lite bål. Han strakte hendene mot flammene for å varme seg. Jaha nå har jeg fått uventet besøk, tenkte jeg.
Jeg gikk ut og hostet litt for å gjøre meg bemerket. Gutten våknet til, så redd ut, men han rømte ikke, han kom tvert imot bort til meg:
Unnskyld, jeg har ikke vært her så lenge…
Han virket stille og ydmyk, og med en gang vekket han medfølelse i meg.
Hvor lenge har du vært her? Og har du spist noe?
Bare to dager… Hadde ikke så mye mat, bare litt brød…
Stolt viste han frem en fiskestang med en skive loff tredd på kroken.
Hvordan kom du hit?
Mamma og stefar kastet meg ut. Jeg vil ikke bo der lenger, så jeg dro bare
Jeg tipper hele bygda har lett etter deg.
Ingen som lette Det er alltid sånn. Har vært borte før, i ukevis, ingen som brydde seg. Jeg dro bare tilbake hjem når jeg var skikkelig sulten, og selv da var de ikke glade for å se meg…
Det viste seg at gutten ikke var fra bygda her engang. En trist og altfor vanlig historie: moren uten jobb, og stefarene kom og gikk som de ville.
Etter å ha hørt det, ble jeg veldig trist, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg lot ham bli, laget mat til ham og satt oppe hele natten og funderte. Morgenen etter kom jeg på ei gammel venninne fra Sandvika, tror hun jobber i kommunen, og jeg bestemte meg for å ringe henne. Om hun ikke kunne hjelpe, kunne hun sikkert i det minste fortelle meg hvor jeg skulle gå.
Hun forsikret meg om at hun skulle ordne opp, og lovte å ta ansvar for saken. Det ble litt styr med papirer som måtte ordnes, men etter noen uker ble jeg offisielt hans verge. Gutten kunne ikke tro for et hell han hadde, og moren hans sa ingenting om sønnen sin.
Nå bor vi sammen, som en bestemor og barnebarn. Vinterstid er vi i byen, men ellers lever vi ute på småbruket mitt. Snart skal han begynne på skolen, og jeg tror han kommer til å klare seg veldig bra han skriver, leser og regner og han tegner dessuten helt fantastisk! For et talent en ekte kunstner, det er han.
