En sterk og sammensveiset familie kjennetegnes av at medlemmene deler både livets gleder og vansker sammen. Vi støtter hverandre gjennom alt, og alle i familien vet at de alltid kan dele sine bekymringer.
Noen ganger trengs det ikke mye for at hjemmet skal fylles med glede og kjærlighet. Jeg kan enda huske noen slike øyeblikk tydelig.
Jeg og mannen min er begge lave, ingen av oss er over 160 cm, mens faren min rager hele 170, og han lot også skjegget gro langt og kraftig. Han pleide derfor å rope muntert når han kom inn døren: «God dag, hobbiter!», hvorpå vi svarte: «God dag, Gandalf!». Hver gang lo vi alle sammen.
Familien vår består av meg, kona mi og de to døtrene våre. En dag lurte vi på hvem som skulle gå med hunden vår, så vi laget en stille lekden som tapte måtte gå. Leken begynte, og datteren min begynte helt stille å ta på seg ytterklærne. Da hun hadde kledd seg ferdig, åpnet hun døren og tok båndet til hunden. Vi andre fulgte forbløffet med, og alle utbrøt nesten i kor: «Pauline, så snill du er!». Da smilte hun lurt: «Dere gikk rett i fella!», og så blid som bare barn kan være, tok hun av seg yttertøyet igjen.
En annen gang da en venn av meg fridde til min far, besvimte han i gangen og utbrøt: «Endelig har du kommet, Frelseren!». Far hadde hørt denne vitsen i ungdommen, og håpet lenge å få sagt den selv.
På helgemorgener lager jeg gjerne frokost til mitt åtte år gamle barnebarn. Men i helgene sover jeg ofte en halvtime ekstra. En morgen våknet jeg langsomt og ruslet ut for å smøre brødskivermen på kjøkkenbordet sto det allerede en kanne te, søt kvarg og to smurte brødskiver. Barnebarnet mitt hadde bestemt seg for å overraske meg. Barn kan være utrolig takknemlige.
En sommer tok vi med hele familien; jeg, mannen min og sønnen min på elleve år, samt min bror, hans kone og deres datter på syv, til morens gamle hjemsted på landet. Underveis fant vi ut at vannpistoler ville more barna. Vi kjøpte noen skikkelig stilige pistoler, og snart var det vilter vannkrig både blant barn og voksne. Alle lo.
Da jeg var seks år gammel, tok mor og far meg ofte med ut til landet på kveldene. Far hadde fiskestang med en liten trebit festet til en dupp. Så gikk vi ut på en stor eng, hvor far begynte å vifte med stangen og lage pipelyder som etterlignet en mus. Og ganske riktig plutselig dukket det opp en stor ugle! Den prøvde å fange trepinnen med nebbet, men lyktes aldri. Jeg fulgte med i spenning, og slik lærte far meg å elske naturen. Slike minner er de fineste.
En dag slo det meg at jeg og mannen min aldri kranglet. Jeg husket alle historiene vennene mine fortalte om huslige konflikter, men i vårt hjem var det annerledes: klær overalt, papirer blandet med brukte kopper og tallerkener, men vi lot oss ikke hisse opp. I stedet satte vi oss godt sammen i sofaen, omfavnet av hverandre og så en god film. To glade sjeler i ro og harmoni.
En gang sto jeg og ventet i kø med datteren min. Hun bladde i blader og sa: «Pappa, se! Det finnes et blad om feer, med Flora på forsiden». Jeg svarte: «Nei, min kjære, det er Bloom». Da snudde to jenter foran oss seg overrasket mot megklart overrasket over at pappa kunne så mye om datterens interesser.
Mannen min mistet sin mor da han var liten, og min mor ble som en mor for ham. Jeg minnes oss alle rundt bordet på en restaurant (jeg, mannen min, våre to sønner og min mor). Der takket mannen min henne rørende for all kjærlighet, som om han var hennes egen sønn.
Min åtte år gamle datter kom løpende inn fra leken og utbrøt med store øyne: «Pappa, i dag var det en sommerfugl ute, så fargerik!», og viste med hendene hvor stor som en hauk den var. «Alle var redde for å nærme seg, bare guttene forsøkte med pinner, men de turte ikke!».
Hun fortsatte ivrig:
«Men jeg var ikke redd! Ikke jeg!». Jeg begynte å snakke om å ikke skade noen, da hun lo og sa: «Så jeg fant en pinne og jagde guttene bort! Så de ikke kunne skade sommerfuglen. Og så jagde jeg selv sommerfuglen av gårde så den kunne fly videre».
