Marte, er det deg? overrasket jeg meg selv da den gamle klassekameraten, Eline, åpnet døra for meg. Det hadde gått omtrent ett år siden vi så hverandre, og plutselig ringte hun og inviterte meg på besøk.
Marte hadde aldri vært den tynne typen; hun hadde alltid vært litt rund og var aldri redd for det. Hun hadde giftet seg med kjæresten sin, fått en sønn, og levde et komfortabelt liv uten penger som knapt nådde bunns. Men nå stod det en slank, blek ung kvinne foran meg, med mørke ringer under øynene.
Hvor mange kilo har du mistet? spurte jeg nysgjerrig.
Tjue nå, kom inn svarte hun og pekte mot kjøkkenet. Vekten forsvinner fortsatt. Tenker du jeg er glad for det? Det er grunnen til at jeg ropte på deg.
Hvis du ikke engang vet hvorfor det skjer, skulle du ha ringt Vasili, han er jo lege, sa jeg.
Jeg har vært hos lege svarte Marte mens hun helte te i kopper og så på meg med et trist blikk. Alle tester er normale, de fant ingenting. Husker du historien du fortalte om din medstudent Nina, og hva som skjedde med henne? Legene fant jo ingenting der også.
Ja, jeg husker svarte jeg. Men du trodde vel ikke på sånne greier den gangen?
Jeg trodde ikke, men så skjedde det noe merkelig Jeg vet knapt hva jeg skal tro på nå.
Fortell, jeg er nysgjerrig på hva som faktisk har skjedd med deg.
Hun lente seg tilbake og begynte:
Det hele startet for et halvt år siden. Jeg stod på kjøkkenet og hakket agurk til salat, akkurat som nå. Plutselig føltes det som om tiden stod stille. Jeg hakket og hakket, men agurken ble aldri tom. Du vet jo at jeg aldri har trodd på overnaturlige ting eller i hvert fall trodde jeg det.
Interessant start svarte jeg, som alltid har likt en god historie. Jeg satte meg komfortabelt.
Før jeg forsto hva som foregikk, hørte jeg en dørklokke. Det brøt meg ut av stupet. Jeg kikket gjennom dørspionen, men ingen var der. Tenkte kanskje gutta tuller. Jeg åpnet døra, og der lå en pakke på dørmatten. Jeg dyttet den forsiktig til siden, men en indre stemme kom i meg og ville vite hva som var inni. Jeg åpnet den, og der lå et gammelt ikoner.
Eline så på meg med et lurt blikk og sa:
Gammelt, gammelt, ingen tvil. Jeg har tatt den med til onkel Per, som driver en antikvitetsbutikk. Han bekreftet at den er ekte, og han ville ha en god pris for den.
Hva med deg? spurte jeg, for jeg visste at Marte aldri hadde vært i kirken eller bedt.
Jeg husker hvordan bestemor pleide å snakke om et mirakuløst ikon ved en hellig kilde. Legenden sier at ikonet dukket opp ved kilden, ble tatt til kirken tre ganger, men så vendte det tilbake til kilden. Jeg tenkte, hvis ikonet har valgt meg, la det bli hos meg.
Utrolig, sa jeg. Jeg hadde aldri hørt om et ikon som finner sin egen eier i moderne tider.
Marte nikket tungt:
En uke etter at jeg fikk ikonet, begynte merkelige ting. Først forsvant katten vår, Lillepus, som alltid var frisk og vaksinert. Vi så ham løpe etter en kunstig mus i leiligheten, men neste morgen var han borte. Vi begravde ham på dyrehuset.
Ikke lenge etter kom mamma fra legevakten og fortalte at hun hadde falt og brukket beinet. Jeg ringte ektemannen min, Jonas, og ba ham hente mamma og kjøre henne hjem. Han fortalte at han hadde mistet jobben den dagen og bare hadde fått et lavtlønnet vikariat.
Hør her, Marte sa jeg bekymret. Tror du ikke dette er mer enn tilfeldigheter? At ikonet kanskje har trukket ulykker mot deg?
Alle har sagt det til meg, men jeg trodde ikke på det. Da folk foreslo at jeg skulle bli kvitt ikonet, ble jeg sint og tenkte at de misunte meg.
Det var ikke tilfeldig at du fikk pakken under døra, mente jeg. Det er et underlag, en skjult hensikt!
Kan man egentlig bruke et hellig ikon som et underlag? spurte Marte, usikker. Det er jo et bilde av himmelens dronning.
Det må vi finne ut av, svarte jeg, og ba henne fortsette.
Så ble sønnen min, Marius, syk og lå på sykehuset i en måned. Jeg begynte å gå ned i vekt, trodde alt stresset var årsaken. Jeg måtte løpe frem og tilbake mellom supermarkedet, lage mat og besøke sykehuset. Jobben min ventet fortsatt på meg, så jeg måtte holde tritt. Jonas fikk en ny jobb, men tjente nå halvparten så mye som før.
Marius ble utskrevet, og alt var bra igjen, takk Gud. Men vekttapet fortsatte. Jeg tenkte på historien om Nina, som også ikke fikk hjelp fra leger.
Jeg husker Nina, sa jeg. Hun hadde også en uforklarlig sykdom.
Jeg husker det også, bekreftet Marte. Så la meg fortelle deg.
Før eksamen hadde jeg, Tina og hennes kusine Ninni planlagt en piknik ved elven. Hver av oss hadde med en kjæreste. Guttene gikk med på å overnatte i telt ved elvebredden. På vei dit gikk vi seg vill i skogen. Ninni løp først og fant en silkeklut på en gren. Hun bandt den rundt halsen, og plutselig fant hun en sti som ledet oss til elven.
Det er ingen vanlig sjal, lo hun.
Vi burde ikke ha tatt en andres, sa Tina engstelig. Hvem vet hvor den kom fra?
Det var bare en sjal som noen mistet, protesterte Ninni. Den er vakker, jeg beholder den.
Vi hvilte, fanget fisk, svømte, lagde fiskesuppe, drakk litt rødvin og sang ved bålet. Neste morgen skulle vi pakke sammen, men Ninni ble blek og klaget over hodepine. På vei hjem måtte kjæresten hennes, Kåre, bære henne. Hun ble svak, klarte ikke eksamen, og ble på sykehus. Legene fant ingenting. Jeg spurte Ninnis mor om sjalen, og hun ga den til meg. Jeg tok den med til den eldre kvinnen i Kråkevåg, Frøken Ulla, som var kjent for å behandle de som ingen andre klarte.
Ulla så på bildet av Ninni og sjalen, og sa:
Det er en ond kraft som har gått over på deg gjennom den sjalen. Det er et underlag. Det viser seg ikke i kroppen, men på energinivå. Jeg har laget en urtete; drikk den, så vil du bli frisk.
Jeg fulgte rådet, og Ninni ble raskt bedre.
Skal vi ta med ikonet til Ulla? foreslo Ninni med nye krefter i stemmen.
Vi dro, men da vi kom, var Frøken Ulla allerede gått bort. Vi ankom begravelsen hennes, og møtte datteren, søsternunn Maria. Hun vasket ikonet i hellig vann, ba over det, og befalte at det skulle leveres til kirken.
Marte gjorde som hun sa, og alt det onde forsvant. Hun ble frisk igjen, gikk opp i vekt og så vakrere ut enn før. Snart fikk hun også en datter, og hun kalte henne Maja.
Sånn endte historien, og jeg tenkte jeg måtte dele den med deg, for den er så merkelig og rørende på samme tid.
