7. juni 2011
I dag satt jeg og tenkte tilbake på livet mitt, og det slo meg hvor annerledes alt kunne vært. Jeg husker en tid da jeg nettopp hadde avsluttet studiene ved Universitetet i Oslo. Jeg følte at livet lå foran meg, og jeg bestemte meg for at tiden var inne til å gifte meg med min første kjærlighet fra videregående, Sigrid. Hun var nydelig, klok og full av liv, og på det tidspunktet var hun i gang med masteroppgaven sin.
Vi var unge og optimistiske, og ble raskt enige om at vi skulle gifte oss så snart hun var ferdig med graden sin. Men da jeg fortalte mamma om planene våre, ble det brått slutt på gleden. Mamma hadde sterke meninger. Hun mente at jeg burde gifte meg med Tuva, nabojenta eller ingen. Så spurte hun meg hva som var viktigst for meg: karrieren eller kjærligheten. Jeg skjønte etter hvert at hun hadde drømt om at jeg skulle bli en stor mann.
Tuva kom fra en ressurssterk familie og hadde alltid hatt et godt øye til meg. Men hjertet mitt tilhørte Sigrid, selv om hun kom fra en enkel bakgrunn og hadde en mor som folk i nabolaget snakket litt stygt om. Hva ville folk tenke?
«Jeg vil ikke ha en svigerdatter til, gjør som du vil,» sa mamma til slutt.
Jeg prøvde å overtale henne i lang tid, men hun var steil som fjell. Til slutt truet hun med å forbanne meg hvis jeg giftet meg med Sigrid. Jeg ble redd. Likevel varte forholdet mellom meg og Sigrid i et halvt år til, før det sakte døde ut.
Til slutt giftet jeg meg med Tuva. Hun var svært forelsket i meg, men vi valgte å ikke ha tradisjonell bryllupsfest, for jeg orket ikke tanken på at Sigrid skulle se bilder på Facebook eller høre rykter. Tuvas familie var velstående, så jeg flyttet inn i den store villaen hennes foreldre eide. De hjalp meg også raskt oppover i arbeidslivet. Men inni meg kjente jeg aldri på ekte lykke.
Jeg ønsket aldri å få barn. Da Tuva innså at jeg ikke kom til å skifte mening, tok hun ut skilsmisse. Da det skjedde, var jeg førti og hun trettioåtte. Hun giftet seg på nytt, fikk en nydelig liten gutt og var oppriktig glad.
Jeg drømte fortsatt om Sigrid. Prøvde å finne henne, men det var som om hun hadde forsvunnet fra jordens overflate. En kamerat fortalte meg at hun hadde giftet seg med en annen, en voldelig og brutal mann. Han mishandlet henne til døde.
Etter dette flyttet jeg tilbake til den gamle blokkleiligheten til foreldrene mine på Torshov. Livet ble tomt. Jeg fant trøst i flaska og så ofte lenge på det gamle bildet jeg hadde av Sigrid. Jeg klarte aldri så mye som å tilgi min egen mor.
I dag skjønner jeg, med vemod, at valg man tar under press aldri gjør en lykkelig, og at virkelig kjærlighet er det eneste som står igjen når alt annet forsvinner.
