Da jeg ble født, pakket faren min kofferten og var borte vekk familie var tydeligvis ikke hans smak. Moren min måtte derfor gjøre jobben alene. Nå, som voksen, skjønner jeg at ordene «mor» og «forelder» er ganske rause beskrivelser av henne. Så langt tilbake jeg kan huske, var hun enten rusa, borte i dagevis, eller så fylte hun stua med de «vennene» sine.
Jeg trodde faktisk helt til jeg var rundt ti år at alle barn levde sånn, og at det bare var en slags nasjonal sport.
Da jeg startet på videregående, begynte jeg å jobbe litt her og der i bygda. Jeg var jo desperat etter å spise, og det fantes alltid et eller annet å gjøre. Lønna var litt av hvert, enten noen skarve kroner eller en brødskive med brunost.
Etter videregående prøvde jeg å finne meg en ordentlig jobb, men altså en ungdom uten kontakter, fra en familiebakgrunn som mest kunne sammenlignes med et tapssluk … Ikke akkurat drømmenes start. Det var egentlig bare å klare seg så godt man kunne. Akkurat som mor.
Hvordan hun alltid klarte å trylle frem penger er fortsatt et mysterium. Alt jeg klarte å dra i land forsvant i matkassa. Hun så ikke ut til å mislike det, for hun hadde jo null interesse i å endre på noe.
Så, for tre år siden, dukket det opp en mann hjemme hos mamma. Sånn plutselig, støtt og stadig.
Han så ut som han hadde mistet kampen med både livet og lommeboka, men han var merkelig nok ikke det typiske fyllikonet. Stort sett var han grei mot meg, selv om han stort sett later som om jeg ikke finnes. Jeg begynte håpe at han kunne være akkurat den gnisten mamma trengte, så kanskje vi kunne få en litt mindre trasig hverdag.
Håpene mine gikk faktisk i oppfyllelse på en måte. Etter noen måneder som nærmest samboere, flyttet han inn for godt. Det var aldri noen fiendtlig stemning fra ham, men jeg fikk alltid følelsen av at han helst ville slippe å legge merke til at jeg eksisterte. Så kom katastrofen, selvfølgelig da jeg minst ventet det.
Etter omtrent et halvt år sammen, kom jeg en kveld hjem fra jobb, stolt over pengene jeg hadde jobbet steinhardt for å tjene. Jeg tenkte kanskje det kunne løfte stemninga, for mamma hadde vært ekstra grinete og sur i det siste….
Men idet jeg kom inn døra, begynte mamma å hyle om at jeg ikke var velkommen lenger, og at jeg måtte pelle meg ut. Jeg skjønte ingenting hvorfor skulle hun plutselig få det for seg å kaste meg ut? Men jeg så ingen vits i å ta noen stor diskusjon. Den natta sov jeg hos en venn og håpet hun snart skulle svare på tiltale igjen.
Men neida neste dag ble jeg kasta ut enda en gang. Det viste seg at den nye typen til mamma aldri hadde likt meg, og nå hadde han snakket henne rundt til å kvitte seg med meg for godt. Og hun hørte på ham.
Sånn mistet jeg et hjem da jeg var 21. Nå bor jeg hos venner, Gudslov, som har tatt meg inn og oppfører seg mer som familie enn min egen noen gang gjorde. Jeg tjener til livets opphold akkurat som før der det finnes muligheter. Så neste gang du hører noen klage over at barn ikke respekterer foreldrene sine, la meg bare si: Noen har faktisk ganske gode grunner til det.
