Nå kan vi leve
Solveig sto ved kanten av graven og så kisten senkes ned i jorden.
Det var kaldt. Novembervinden rev i sørgebåndet på kransen, den smøg seg inn under kåpen og fikk henne til å hutre.
Like ved sto tante Gudrun en fjern slektning hun bare hadde sett et par ganger i livet og gråt stille.
Mor holdt seg rolig, men fingrene som klemte Solveigs hånd var iskalde.
Far…
Solveig stirret på kisten og forsøkte å finne ut hva hun følte.
Ingenting.
Fullstendig, rungende tomhet inni seg. Som et forlatt hus hvor ovnen for lengst er slukket.
Han var en god mann, sa noen bak henne. Må han hvile i fred.
Solveig var nær ved å le.
God?!
Hvordan kan de vite det?!
De så ham i bryllup og bursdager, edru, smilende, med trekkspill. “Gullhender”, “livets midtpunkt”, “en morsom fyr”.
Bare det.
De visste ikke hvordan han var hjemme.
Solveig lukket øynene, og minnene kom: hun er sju år, våkner om natten av høylytt bråk. Far ramler inn i gangen, treffer nesten ikke døren, lukter sprit og noe surt. Mor sleper ham inn på soverommet, han river seg løs, fakter med armene, roper: “Du respekterer meg ikke!” Solveig lukker øynene hardt og trekker dynen opp til panna for å slippe å se og høre.
Om morgenen sitter far på kjøkkenet med skyldig blikk, drikker sylteagurk-lake og sier: “Unnskyld, jenta mi, det gikk galt igjen. Det skal ikke skje mer.”
Det skjedde igjen.
Alltid.
Solveig åpnet øynene. De hadde allerede kastet jord over kisten, kransene lå på jordhaugen. Folk begynte å forlate gravplassen. Mor dyttet forsiktig i albuen hennes.
Kom, jenta mi. Vi må ordne minnesamvær…
Ved minnesbordet satt Solveig som en fremmed. Spiste, nikket, svarte på kondolanser. Men innsiden hennes buldret av én tanke, som hun bare ville skrike:
“Hvorfor føler jeg ingenting? Hvorfor har jeg ikke vondt?”
Senere på kvelden, da alle var gått, ble hun og mor sittende på kjøkkenet. Drakk te og tidde. Etter en stund sa mor:
Du vet, jeg tenkte nettopp… Noe merkelig.
Solveig løftet blikket.
Jeg tenkte at nå kan jeg slutte å være redd. At han ikke skal falle om et sted, fryse i hjel, forsvinne. At vi bare kan… leve.
Solveig så på moren og så de samme skrekkfylte øynene hun selv følte. Skrekken over at på innsiden det er ikke sorg, men lettelse.
Er jeg et dårlig menneske? hvisket mor.
Solveig flyttet seg bort til henne, la armen rundt skuldrene.
Nei, mamma. Vi er ikke dårlige. Vi er bare slitne.
De ble sittende til sola kom opp. De mintes. Ikke hvordan han drakk, men andre øyeblikk: hvordan han laget et dukkehus til Solveig, hvordan han lærte henne å sykle, hvordan han kom hjem fra torget med en enorm vannmelon og de satt på gulvet og spiste den sammen, fordi den ikke fikk plass på bordet.
Han var mangfoldig. Og det er også sant.
Så gikk mor og la seg, mens Solveig ble alene. Hun fant mobilen, sendte melding til mannen sin: “Jeg har det greit. Kommer hjem i morgen.”
Og hun oppdaget, plutselig, at hun for første gang på mange dager pustet jevnt. Uten uro. Uten å vente på den vonde telefonen. Uten dette slitsomme bakgrunnsbråket.
Pappa var død. Og livet var blitt stille.
Hun visste at denne tanken ville komme tilbake. At hun stadig ville våkne om natten og kjenne skyldfølelsen gnage. At tante Gudrun og andre slektninger lenge ville hviske: “Se så kald, hun gråt ikke engang.”
Men nå, i denne stille leiligheten, hvor det ikke lenger luktet sprit eller bråk om natten, lot Solveig seg være ærlig et øyeblikk.
Tilgi meg, pappa, sa hun ut i tomheten. Jeg var glad i deg. Virkelig. Men jeg ble så sliten av å hate deg.
Om morgenen dro hun av gårde.
På toget så hun lenge ut på det grå novemberlandskapet, før hun tok fram notatboken og skrev ned det svaret som kom til henne:
“Barn av alkoholikere gråter ikke i begravelser. De har allerede grått for mange år siden, gjennom sykdommen de levde med. Og de er ikke kalde. De overlevde.”
Solveig lukket notatboken og smilte for første gang på lenge.
Toget førte henne inn i et nytt liv. Et liv hvor hun ikke lenger trengte å se seg tilbake…
