Kona mi lå ved siden av meg og sov dypt. Plutselig vibrerte mobilen på nattbordet en Facebook-varsling. En ukjent kvinne hadde sendt meg en venneforespørsel og ba meg legge henne til.
Jeg godtok forespørselen og sendte henne straks en melding: «Kjenner vi hverandre?»
Hun svarte tilbake: «Jeg har hørt at du har giftet deg, men jeg elsker deg fortsatt.»
Det var ei venninne fra fortiden. På profilbildet så hun uimotståelig vakker ut.
Jeg lukket chatten med en gang og vendte blikket mot kona mi, som pustet fredelig ved siden av meg etter en lang og krevende dag på jobben.
Da jeg så på henne, tenkte jeg på hvor trygt hun må føle seg, sovende så rolig i vårt felles hjem. Hun har flyttet langt fra oppveksten sin på Røros, der hun var omgitt av søsken og foreldre døgnet rundt. Når hun var lei seg, kunne hun krype inntil moren sin. Broren eller søsteren hennes fikk henne alltid til å le med dumme vitser. Faren hennes kom hjem og hadde alltid med noe hun satte pris på. Likevel har hun valgt å stole på meg.
Alle disse tankene strømmet på. Jeg tok opp telefonen igjen, trykket bestemt på «Blokker», og la den fra meg.
Jeg vendte meg deretter mot henne, la armen rundt henne og lot søvnen komme.
Jeg er en mann, ikke et barn. Jeg har lovet henne min lojalitet, og jeg skal fortsette å holde det løftet. Jeg skal stå i det, og aldri være en som svikter kona si eller bryter ned familien sin.
