Jeg bor sammen med moren min. Hun er 86 år gammel.
Slik ble det altså, at jeg aldri giftet meg og heller ikke fikk barn. Livet mitt ble litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Nå har jeg rukket å bli 57 år. Nylig hadde jeg bursdag. Vi feiret den bare vi to, jeg og mamma. Jeg har ingen å invitere. Har ingen venner, og verken jeg eller mor har slektninger her.
Vi bor sammen og støtter hverandre bestandig. Mamma er 86 år, men jeg vet ikke hva jeg gjør den dagen hun ikke er her lenger. Likevel har hun det overraskende bra! Selv om årene går og helsa hennes blir svakere, gir hun seg aldri. Hun insisterer til og med på å gå turer alene i nabolaget.
Jeg er allerede pensjonist, men jobber fortsatt litt siden pensjonen vår ikke er nok for å leve et vanlig liv her i Oslo. Jeg lar meg likevel ikke knekke, og er bare takknemlig for å ha min kjære mamma hos meg. Tross alt, mange andre har det verre. Enkelte mennesker har verken egen leilighet, familie eller penger.
Men mamma og jeg har det trygt og rolig. På kveldene drikker vi te, strikker, og ser på våre favorittfilmer og -serier. Og hver helg baker jeg kaker og inviterer naboene innom. Da deler de historier om slekten sin. Jeg gleder meg over andres lykke, og håper bare at mamma og jeg slipper unna livets store sorger.
Slik lever vi dagene våre. Jeg ønsker bare at dette livet kan vare lengst mulig for både meg og mamma.
