Åh, sønnen min er kommet, jubler Eline.
Nikolai klemmer vesken sin mot dørkarmen. Hei, mamma! Jeg han stopper opp, jeg er ikke alene. og dytter den tynne gutten med briller og ryggsekk frem.
Å, herregud, barnebarnet mitt har kommet! Er han Øystein eller Jonas? Jeg kjenner ham ikke uten briller.
Nikolai setter seg på en stol. Ta på deg jakken. Det er Vebjørn, min utenome. Husker du da jeg og Solveig tok et årpause? Da møtte jeg Vilde, og Vebjørn ble født. Jeg skrev ham inn på feil papirer sukker han.
Eline slår ham lett på armen. Hvorfor snakker du om barnet så høyt? Han er for ung til å vite om ditt rotete liv. Vebjørn, gå og se på TV i stua mens vi ordner dette med faren din.
Gutten smiler stille, tar av seg skoene og går mot rommet. Eline spør lavt: Vet Solveig om dette? Hun likte aldri sønnens kone, alltid kranglet og var sta.
Nikolai skjelver. Hva mener du, mor? Hadde hun funnet ut, hadde hun gått hjem barføtt. Jeg har bygd ham fra bunnen av med mine egne hender.
Eline sukker. Du er så uansvarlig. Ikke en mann, men en taper. Du har levd under Solveigs hæl hele livet, og likevel klarer du å få et barn på andres side. Hvorfor bringer du ham hit? Solveig vil finne ut av det, og jeg vil ikke klare det.
Nikolai prøver å forklare, mens han blir mer nervøs. Vilde, den slange jeg forelsket meg i, bestemte seg for å gifte seg og dro med en ny fyr til sør i en måned. Hun ringte meg og sa: «Ta med barnet hvor du vil, ta ham hjem». Jeg svarte at jeg har en familie, at jeg ikke vil drive med dette lenger. Vilde truet med å gjøre det vondt for meg. Jeg gir deg Vebjørns fødselsattest, så du kan finne på hva du vil. Det er slutten på meg. Vilde tilgir meg knapt, og har ikke snakket med meg på seks måneder. Så jeg tenkte at han kan bli hos deg i en måned, så henter jeg ham senere. sier han, men unngår å se på meg.
Eline rister på hodet. Sånn var du som barn, og du har ikke forandret deg. Hjelp meg å finne på noe. Hvor skal vi sette ham? hun stopper litt, Er han virkelig din?
Nikolai vifter bort tvilen. Ja, han er min, ikke tvil om det. Vilde er også en krangel, men hun er lojal.
De blir stille en stund. Eline reiser seg. Hva gjør jeg her? La meg i det minste gi ham noe å spise.
Nikolai reiser seg. Unnskyld, mamma, men jeg må dra. Solveig venter hjemme. Jeg har sagt at jeg dro til byen for bildeler. Gi Vebjørn mat, så drar jeg.
Eline klemmer den rotete sønnen sin og hvisker: Gud være med deg, min lille skatt.
Vebjørn spiser raskt uten å løfte blikket fra tallerkenen.
Trenger du mer? spør Eline med et snev av medlidenhet, da han har spist alt.
Nei, takk, sier han og reiser seg fra bordet.
Gå ut og ta en tur, så lager jeg middag. Hva har du i sekken? spør hun.
Ting, svarer han kort.
Eline nikker. Skal du vaske dem selv, eller må jeg hjelpe?
Vebjørn løfter blikket, fryktfylt. Jeg kan ikke. Mor min har alltid vasket.
Eline tar den lille ryggsekken, Gå da, så ser jeg på klærne og skyller dem.
Han går ut, og hun begynner å sortere de få plaggene: to t-skjorter, et par shorts og noen underbukser.
Ikke mye, tenker hun, Ikke engang en varm genser. Ser ut som hun også er en streng mor. Hun legger klærne i vaskebøtta og begynner på jordbærpai.
Plutselig hører hun et skrik utenfor. Eline løper ut, uten å tørke hendene fra deigen.
Hva har skjedd?
Vebjørn roper, holder seg om leggen: En gås har bitt meg! Det gjør vondt tårene strømmer.
Hvorfor nærmet du deg gåsene? spør hun, mens hun ser på den røde flekken på leggen.
Jeg ville bare se på dem, klynker Vebjørn.
Har du aldri sett gåser før? undrer hun.
Jeg har sett dem, men jeg har aldri gått så nær, mumler han.
Greit, kom inn, jeg skal smøre deg med salve, sier hun og tar ham i hånden.
Etter middagen legger hun ham på sofaen, men hun får ikke sove. Livet har blitt så merkelig. Hun hadde aldri sendt sin egen sønn til en annen bestemor. Kanskje moren er litt streng. Barnet har på seg billige bukser, men de koster mer enn en full vinterjakke.
Hun hører en svak gråt. Hun lytter nøye, og kjenner gutten gråte. Hun går stille bort og spør: Hva er feil, sønn? Er du ikke fornøyd med meg? Vent en måned, så tar mamma deg tilbake.
Han reiser seg og hvisker: Jeg blir ikke hentet. Jeg har hørt mamma og onkel Vidar snakke om at de vil sende meg på et internat. De vil bare hente meg i feriene. Jeg vil bli hjemme med mamma. Inntil onkel Vidar kommer, er jeg ikke ønsket av onkel Kolbein, han nevner ikke engang navnet mitt. Du, bestemor, er snill, men jeg er ikke ønsket her.
Elines hjerte kniser. Hun omfavner den lille kroppen. Ikke gråt, Vebjørn. Jeg vil ikke la deg bli såret. Vil du at jeg snakker med mamma, så du kan bo hos meg? Vi har en god skole, flinke lærere. Vi kan gå på bær og sopp sammen, melke kua vår. Du er så tynn, men med en skvett mjølke får du masse energi. Tror du på det? Jeg vil introdusere deg for Pål i morgen, han er en god gutt og sterk som en bolle. Vil du?
Han klemmer henne rundt nakken. Jeg vil. Løfter du på meg?
Eline kysser ham på toppen av hodet. Selvsagt.
Årene går. Valentina kommer av og til med gaver, men hun blir alltid jaget bort av Vidar. Nikolai dukker opp, men sjelden. Solveig får vite om Vebjørn og klandrer Eline, fordi hun mener barnebarnet ikke trengs, men bare er en ekstra belastning.
Eline bryr seg ikke. Den tynne gutten har vokst til en sterk gutt. Nå lager hun frokost til ham hver morgen og ser ofte ut av vinduet. En ung soldat kommer inn og roper: Bestemor, jeg er her! Hvor er du?
Eline springer ut av rommet og klemmer ham rundt halsen: Vebjørn, min kjære barnebarn!
Skal du dra til mor? spør hun. Han legger fra seg gaffelen og svarer overrasket: Til hvilken? Til den som kastet meg bort og kom med små gaver en gang i året? Nei, jeg drar ikke. Moren er deg, og det er ingen diskusjon, sier han, og begynner å spise.
Eline tørker en tår i skjul, glad for å ha en sånn barnebarn trøst og hjelp i alderdommen. Min kjære.
