Da jeg var 19 år, spurte kjæresten min, Henrikvi hadde vært sammen i et årom jeg ville gifte meg med ham. Jeg visste jo at det egentlig var litt tidlig, og at livet kanskje ikke ble like fritt lenger, at jeg ikke kunne dra ut med venninnene mine og feste sånn som før. Men Henrik virket så skikkelig og til å stole på. Så, jeg sa ja, for jeg var litt redd for at jeg kanskje aldri ville finne noen bedre enn ham.
Vi flyttet inn hos foreldrene hans. Mine foreldre har et stort hus litt utenfor Oslo, og vi fikk hele andre etasje for oss selv. Det skal sies at Henriks foreldre aldri har manglet noe, og da vi giftet oss hadde Henrik en god jobb, så jeg kunne konsentrere meg om studiene på universitetet uten bekymringer.
Etter to år kom vårt første barn, ei lita jente. Henrik var ellevill av glede, men da begynte problemene vi aldri så komme. Henrik mistet jobben. Foreldrene hans tilbød ham jobb i familiebedriften, men Henrik ville klare seg selv, være selvstendig, så han sa nei. En kompis fristet med muligheten til å dra til utlandet for å tjene penger, og plutselig hadde jeg en ektemann som reiste langt av gårde.
Vi ble enige om at han bare skulle være borte ett år, sånn at vi fikk spart opp litt, kanskje kjøpt oss noe eget. Men da han først hadde fått smaken på euro og tjente godt, kom han hjem etter et år bare for å si at han skulle reise igjen, denne gangen for to år. Han ville kjøpe oss vår egen leilighet i Oslo, så vi slapp å være avhengige av foreldrene våre. Veldig ansvarlig, og fornuftig på mange måter, men jeg, da? Jeg og datteren vår? Henrik lovet at han skulle komme hjem noen ganger i året. Og det gjorde han, men slik gikk altså åreneplutselig hadde han vært borte i fem år.
På dette tidspunktet hadde jeg vært alene så lenge at jeg nesten hadde glemt hvordan det var å ha en mann ved siden av meg. Så en dag fikk jeg melding av en mann, litt eldre enn meg, på Facebook. Han overøste meg med komplimenter, sa jeg var det vakreste han visste. Henrik hadde ikke sagt noe sånt til meg på evigheter. Vi begynte å snakke mye sammen, og etter en måned møttes vi. Alt skjedde under det møtet. Jeg var utro mot Henrik. Det føltes både galt og utrolig godt på samme tid, så jeg møtte denne mannen flere ganger til.
Så, to måneder etter dette, kom plutselig Henrik hjem igjen for godt. Han sa alle de fine tingene jeg hadde ønsket å høre lenge, overrasket meg med en leilighet i byen. Jeg ble så full av skyldfølelse at jeg til slutt måtte innrømme for ham at jeg hadde vært utro, og ikke bare én gang. Etter det kastet Henrik meg rett ut. Jeg vurderte å gå til han jeg hadde vært med, men han kom bare med unnskyldninger om jobb og at han ikke hadde tid, så der var det tydelig at jeg bare hadde vært en midlertidig flørt.
Henrik har allerede levert inn skilsmissepapirene. Datteren vår bor sammen med meg og mamma på huset hennes nå, mens Henrik truer med å gå til retten for å få omsorgen. Jeg skammer meg så fryktelig. Hvorfor klarte jeg ikke bare å vente på ham? Hvordan kunne jeg svikte mannen min på den måten?
