Da jeg delte nyheten om graviditeten min med mannen min, reagerer han helt uten noen synlig glede. Jeg hadde forventet at han skulle bli overlykkelig, men dessverre skjer ikke det. Vi har drømt om å bli foreldre, gått gjennom utallige prøver og behandlinger for å få barn. Da jeg til slutt ble gravid, hadde han trolig allerede innfunnet seg med tanken om at farsrollen ikke kom til å bli en del av fremtiden vår. Det er litt merkelig, for før jeg fortalte om graviditeten, snakket han faktisk om at han kunne tenke seg å adoptere et barn. Men nå sitter han der med et surt uttrykk i ansiktet. Jeg velger å tro at han trenger tid til å la beskjeden synke inn, og antar at han går gjennom en vanskelig periode. Min egen glede lar seg likevel ikke hemme.
Jeg svever på en sky av lykke. Det jeg har ønsket meg og håpet på i så mange år, er endelig blitt til virkelighet. Men svangerskapet mitt blir dessverre veldig tøft. Jeg tilbringer mye tid på sykehus, og til slutt må jeg si opp jobben av nødvendighet. Mannen min viser fortsatt ingen glede, og nekter å støtte meg. Han blir bare mer irritabel og aggressiv, og avfeier hvor viktig dette er for meg. Graviditet er jo ikke en jobb, du bærer ikke på noe hele dagen. Jeg trenger en kone. Jeg er lei av å måtte ta all jobben hjemme alene, jobbe som en hest fra morgen til kveld, sier han. Legen har jo sagt at jeg må ta det rolig og ikke anstrenge meg, ikke løfte tungt eller jobbe for mye for ikke å skade barnet, forklarer jeg igjen og igjen. Men uansett hvor mye jeg prøver å forklare, får jeg ingen forståelse tilbake.
Til slutt blir jeg innlagt på sykehus, men mannen min verken ringer, viser noen omtanke eller besøker meg. Jeg får en akutt keisersnitt, og barnet vårt kommer til verden for tidlig. Heldigvis er babyen frisk. Glad ringer jeg mannen min for å fortelle om fødselen. Hans kommentar: Gratulerer! det er faktisk det fineste jeg har hørt fra ham. Når jeg blir utskrevet og kommer hjem, oppdager jeg at han har reist. Frykt og sorg fyller meg, men jeg samler kreftene for barnets skyld. Jeg lover meg selv, høytidelig, at jeg skal gjøre alt som står i min makt for at både jeg og barnet mitt skal få det godt fremover.
