Jeg er 21 år gammel. For fem år siden tok moren min med seg sin andre ektemann inn i hjemmet vårt. Jeg likte ham ikke fra første stund. Han jobbet som vaktmester. Han kom til døren vår med to kofferter, men begynte straks å kommandere meg rundt og oppføre seg ovenpå. En skikkelig ufyselig type. Jeg skjønner ikke hva moren min ser i ham. Han har en latterlig lav lønn og betaler barnebidrag til ekskona si. Vi har aldri gått overens. I starten sa jeg ikke så mye, men etter hvert begynte jeg å krangle med ham.
Etter videregående kom jeg inn på medisinstudiet på UiO, og jeg fikk plass gjennom ordinær kvote. Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å bli lege. Jeg prøver å gjøre det bra på studiet, selv om det er ganske krevende. Jeg har til og med fått stipend. For et halvt år siden begynte denne mannen å gå løs på meg fordi jeg snylter på dem: “Du er voksen, men fortsatt lever du på moren din. Vi er nødt til å forsørge deg både med mat og klær, vet du; forresten, jeg jobbet allerede i din alder.” Han mente jeg burde fått meg jobb og hjulpet dem økonomisk fordi det gikk dårlig med pengene. Det verste er at moren min støtter ham, sier han har rett, og at de prøver å oppdra meg og veilede meg.
Hun har sagt til meg: “Du kan jo få deg en deltidsjobb, det er tungt for oss å forsørge deg, vi er ikke laget av stål.” For to dager siden, sent på kvelden, bemerket han at voksne barn burde bo for seg selv. Jeg ble overrasket og så på mamma. Hun var stille, noe som betydde at hun var enig.
Jeg gikk inn på rommet mitt. Neste dag tok mamma opp samtalen igjen: “Det er veldig vanskelig for meg, jeg står midt i et vanskelig valg. Vi krangler hele tiden. Du lager alltid drama og klarer ikke holde deg i ro. Jeg vil leve livet mitt i fred. Han har rett, du er voksen og bør bo for deg selv. Du har en måned på deg til å finne et sted å bo og flytte ut.” Jeg er helt sjokkert. Jeg hadde aldri trodd at min egen mor kom til å kvitte seg med meg på denne måten. Jeg kommer aldri til å tilgi henne.
