Jeg er 50 år gammel nå, men minnene fra da jeg var ung og ble gravid sitter fortsatt dypt i meg. Jeg gikk fortsatt på videregående, kjæresten min likeså. Ingen av oss hadde jobb, og vi levde på hver vår studielån-drøm uten økonomiske bekymringer trodde vi. Da familien min fikk vite om graviditeten, tok det ikke lang tid før konsekvensene traff meg. De sa jeg hadde brakt skam over huset, at de ikke skulle oppdra et barn som “ikke var deres”. En kveld ba de meg pakke sakene mine. Jeg gikk ut av barndomshjemmet med en liten koffert i hånden, uten å vite hvor jeg skulle sove neste natt.
Det var familien til kjæresten min som åpnet døra for meg. Foreldrene hans tok både meg og ham inn fra første stund. Vi fikk et rom, og de satte klare regler. Det eneste de krevde av oss, var at vi skulle gjøre ferdig utdanningen. De dekket mat, regninger, og til og med alle legebesøkene mens jeg var gravid. Jeg var helt avhengig av dem.
Da sønnen vår ble født, var det hans mor som var med meg på sykehuset. Hun lærte meg å bade ham, bytte bleier, roe ham ned om morgenen og tok seg av ham mens jeg hvilet ut. Hun passet på babyen så jeg fikk et par timers søvn innimellom. Faren hans kjøpte sprinkelseng og alt annet vi trengte til den første tiden.
Etter en stund sa de at de ikke ville se oss bli sittende fast og miste mulighetene våre. De foreslo at de skulle dekke utdanningen min som sykepleier. Jeg takket ja. Hver morgen dro jeg til studiestedet, og svigermoren min passet sønnen vår. Kjæresten min begynte etterhvert å studere informatikk. Vi satt ofte over skolebøkene om kveldene mens foreldrene hans fortsatt sto for det meste av utgiftene.
Det var år med mye oppofrelse. Livet gikk på rutine, ingen luksus eller utskeielser. Pengene strakk akkurat til, noen ganger knapt. Men vi manglet aldri mat eller omsorg. Når en av oss ble syk eller motløs, var de der. De passet gutten vår så vi kunne gå opp til eksamen, være i praksis eller ta ekstravakter når mulighetene bød seg.
Etter hvert fikk vi oss jobber. Jeg som sykepleier, han innen IT. Vi giftet oss etter noen år, flyttet for oss selv og oppdro vår sønn. Nå, som femtiåring, ser jeg tilbake og tenker på hvor sterkt ekteskapet vårt har vært. Sønnen vår har vokst opp med alt ansvaret og strevet han har sett oss legge ned.
Mitt forhold til min egen familie er fortsatt ganske distansert. Ingen flere store krangler, men kontakten er kjølig og formell når vi sees. Jeg bærer ikke på noe hat, men det ble aldri det samme som før.
Hvis jeg i dag skal peke på hvem som virkelig har vært familien min, så er det ikke de jeg vokste opp med. Det er min manns familie de reddet livet mitt.
