Dagen jeg skjønte at søsteren min skulle gifte seg med eksmannen min.
Jeg var gift i sju år. Vi hadde vært sammen siden vi var unge og grønne. Vi fikset oss et hjem kjøpte sofa på IKEA, satte opp bokhyller, og livet så egentlig ganske normalt ut. Forholdet tok slutt da jeg innså at det var en annen kvinne inne i bildet. Jeg fant merkelige meldinger, snodige alibier og fantasifulle timeplaner. Da jeg endelig konfronterte ham, la han kortene på bordet. Han var visst ikke lykkelig, påsto han. Vi skilte oss. Jeg var knust, så jeg trakk meg totalt unna fra ham, hele familien og halve Oslo. Jeg pakket kofferten og forsvant ut av landet, kuttet kontakten med alle sammen.
I mellomtiden hadde jeg null peiling på livet hans. Jeg hadde blokkert ham overalt. Ingen spørsmål, ingen nysgjerrighet. Familien min holdt også tett. Jeg tok det som et tegn på at han var skrevet ut av familieregistret.
Etterhvert kom jeg tilbake og begynte sånn smått å mingle med slekta igjen bursdager, søndagslunsjer, småprat på telefon. Ingen nevnte noe snodig. Absolutt ingenting som kunne forberedt meg på det som skulle komme.
Søsteren min og jeg har alltid hatt et tja, anstendig forhold. Vi prater, men aldri noe særlig dypt. Vi kan småsnakke om været eller prisen på smågodt, men ikke hemmeligheter, liksom.
For tre måneder siden ringte hun og ville møtes. Så vi møttes på en kaffebar på Grünerløkka. Hun så ut som om hun hadde spist en hel pose sure føtter. Hun sa hun skulle gifte seg og ville gjerne at jeg skulle være forlover.
Jeg spurte hvem som var heldig brudgom. Hun tidde. Et merkbart, norsk pinlig øyeblikk. Så sa hun navnet.
Det var eksmannen min.
Jeg ba henne si det en gang til (måtte jo dobbeltsjekke kaffen min ikke var erstattet med akevitt). Hun gjentok det. Så begynte hun å forklare de hadde vært sammen i to år. To år! Det betydde at forholdet deres startet etter skilsmissen. Ikke nok med det broren min hadde altså rett og slett lurt seg rett inn i dobbelt-familien.
Jeg spurte om mamma og resten visste. Hun sa «ja». I starten var det litt kleint, men nå hadde alle vent seg til idéen nå var han liksom en del av familien igjen, bare denne gangen på hennes arm. Og at de ikke hadde fortalt meg det fordi de «ikke visste hvordan», visstnok på grunn av mine «triste perioder».
Senere samme dag ringte jeg mamma. Hun bekreftet alt. Alle hadde visst, og det var visst med vilje de ikke hadde sagt noe alt for å slippe familiekaos. Hun ba meg være «voksen» og ikke lage oppstyr. Bryllupet var under planlegging, og ingen ville ha drama.
Jeg nektet å være forlover. Jeg sa ikke engang om jeg kom til å møte opp.
Etter det har kontakten vært svært sparsom. Bryllupet nærmer seg. Søsteren min er fortsatt sammen med ham.
Og nå mener de at det er jeg som er den umodne.
Kan det faktisk være sant?
