Kjære dagbok,
Jeg er nå 72 år gammel, og jeg tenker tilbake på en periode som begynte for nesten femten år siden. Min mann døde for lenge siden, og jeg har en sønn, en svigerdatter og et barnebarn. Svigerdatteren min, Synnøve, hadde en far som var matematiker i en skole i Oslo. En dag ble Arne alvorlig syk, og livet vårt ble snudd på hodet.
Vi brukte mange måneder på behandling, og regningene steg i kroner som en flom. Jeg bidro med det jeg hadde, både i tid og i penger, så godt jeg kunne. Da sykdommen gikk fra alvorlig til kritisk, ble Arne bundet til sengen. Ingen andre kunne ta seg av ham. Sønnen min hadde travle dager og var ofte på forretningsreiser, barnebarnet mitt var fortsatt student, og Synnøve jobbet fulltid som sykepleier. Den eldste datteren hennes bodde i Bergen og kunne bare ringe innimellom.
Synnøve fikk beskjed på jobben at hun ikke kunne ta sykemelding: «Enten du jobber som vanlig, eller så mister du stillingen». Hun valgte jobben, og ansvaret for faren hennes falt på meg.
I begynnelsen ba hun meg bare om å besøke ham én gang om dagen for å lage mat og gi ham noe å drikke. Jeg gikk med på det, uten å ane at dette skulle bli åtte år med konstant omsorg. Først var det to timer om dagen, men etter hvert ble jeg bedt om å gjøre mer: jeg tilbrakte hele dagen på rommet hans og kom hjem først om kvelden. På morgenen gikk jeg tilbake til ham til fots, selv om snøen lå tungt på bakken.
Sønnen min så min slitasje og ba meg slutte med frivillig arbeid, men han sa ingenting til Synnøve, som bodde i hans leilighet. Den eldre søsteren til Synnøve ringte meg ofte med detaljerte instrukser om hva jeg skulle gjøre, og Synnøve ble stadig mer misfornøyd når jeg ikke kunne følge alle kravene hennes.
Hun sa en gang: «Hvis du ikke har tid, ta med sønnen din og gå! Jeg klarer meg selv, jeg finner en barnevakt!» Jeg svelget de ordene i åtte år, og da Arne til slutt døde, fikk jeg ingen takk fra noen av døtrene. Den eldste hevdet at ingen hadde tvunget meg til å ta vare på faren hennes jeg hadde valgt det selv.
Jeg har lært at man kan gjøre alt for andre, men likevel bli møtt med likegyldighet. Det eneste jeg kan ta med meg, er at ekte takknemlighet er en gave som man bør gi uten å forvente noe i retur. Dette er min påminnelse til meg selv: jeg skal beholde mitt eget hjerte varmt, selv om andre ikke viser sin.
