Tidlig en morgen, for mange år siden, fikk jeg en telefon fra naboen min som spurte:
Har du hørt hva kusinen din har gjort?
Nei, hva har skjedd?
Det virker som hun har bestemt seg for å søke om skilsmisse nå som hun er 54, etter 30 år med ekteskap.
Den nyheten fikk meg til å måpe, som man sier. Hvordan kunne det skje? De har alltid virket som en vanlig familie. Mannen hennes drikker ikke, er nå pensjonist, og er ni år eldre enn henne. De har tre voksne barn, alle har flyttet ut, og allerede fem barnebarn. Plutselig bestemte hun seg altså for å skilles.
Jeg tenkte kanskje noen hadde misforstått noe, så jeg ringte kusinen min, og vi ble enige om å møtes i parken for å snakke rolig sammen. Dette var det hun fortalte…
Jeg har ikke mer krefter igjen, sa hun. Hele livet har jeg bare gått rundt som en hamster i et hjul. Mannen min jobbet, jeg jobbet, men når arbeidsdagen var over, la han seg på sofaen, slo på fjernsynet eller koblet av på andre måter, kanskje gikk på en øl med kameratene. Selv startet jeg på et nytt skift hjemme. Jeg tror mange kvinner skjønner hva jeg mener.
Du kommer hjem fra jobb og begynner: vasker klær, lager middag, forbereder noe til neste dag barna trenger jo mat når de kommer fra skolen. Så skal det ryddes, oppvasken tas, støvsuges fordi mannen er sliten og barna har lekser og fritidsaktiviteter. Og alt det andre som husmødre vet så godt.
Da barna var små, trodde jeg det ville bli lettere når de ble større. Men der tok jeg feil. Barna ble voksne, mannen min ble pensjonist, men jeg fortsatte å jobbe.
Nå er kjære mannen min hjemme stort sett hele tiden, eller ute på fisketur, men gjør aldri noe hjemme. Han venter alltid på at jeg skal komme hjem og ordne alt selv.
Det ble for mye da jeg fikk influensa, og da han kom hjem fra fiske, spurte han ikke om jeg hadde det bra eller trengte noe. Han åpnet bare kjøleskapet og begynte å rope om hvorfor det ikke var noe mat, hvorfor jeg i det minste ikke hadde kokt poteter det var jo ikke vanskelig.
Jeg svarte ham at hvis det ikke er vanskelig, så får han lage selv. Da sa han:
Hvorfor skal jeg ha kone hvis jeg må lage mat selv?
Da jeg hørte det, sa jeg at jeg var lei, at vi skulle skilles. Vi får dele leiligheten og bo hver for oss. Da kan jeg leve litt for meg selv, for en gangs skyld.
Barna likte ikke beslutningen min. De mente jeg etterlot ham alene, han kunne ingenting og kom til å dø for seg selv.
Men jeg bryr meg ikke lenger. Han har gjort dette mot seg selv. Hvis han ikke setter pris på det han har, får han se hvordan det er.
Slik er det. Kanskje roer det seg etter hvert, men kusinen min er bestemt.
Selv tviler jeg noen ganger, for det er ikke lett å bli gammel alene.
Hva synes du?
