Tante
Du, jeg må fortelle deg noe om tante Åse! Hun ble hentet inn fra bygda. En aldrende dame som rett og slett ikke greide å holde styr på gården sin lenger. Så derfor tok min kusine, Marit, henne med til Oslo hjem til seg.
Marits mann, Vegard, klagde ikke. Han er sånn rolig, tynn kar med briller, og lar sin kraftfulle, omfangsrike Marit styre alt hjemme.
Hun er jo slekt! Tante, liksom. Hun har aldri hatt barn selv. Og jeg har ikke mamma lenger Mamma mi var tretti år yngre enn tante Åse, og kom fra en annen kone til pappa. Men så skulle det altså skje: mamma gikk bort så altfor tidlig. Skikkelig trist. Vi må hjelpe tante! erklærte Marit bestemt.
Barna hennes Emil og Åsne kjente ikke denne tanten fra før.
Men egentlig, Marit hadde selv bare truffet tanten et par ganger. De hadde aldri ringt hverandre, bare brevvekslet. Og det viste seg at tante Åse ikke hadde en eneste moderne duppeditt.
Så flyttet hun inn hos dem. Liten og sprek, nesten som en nisse (Emil, bare tretten år, var høyere enn henne). Håret fløt som dugg på løvetann, og på hodet bar hun alltid en rund hatt. Øynene var helt utrolig unge og blå.
Hun stod der med to gamle kofferter, en knute med ting sånne nett man bare fant i gamle dager. I armene hadde hun en fluffy, rød katt. Den gløtta lat på folkene i stua, hoppet ned på gulvet, og begynte å undersøke.
Dette er Appelsin, jeg tok med meg ham. En levende sjel, dere må tilgi det, sa tante Åse.
Hun smilte, så på dem: Så der er dere, mine kjære!
Det ble fest. Gamle Åse hadde med seg hjemmelagde sylteagurker, syltetøy, og masse mer. Marit undret seg over hvordan barna hennes, som ellers var så kresne, nå slukte både syltetøy og agurker.
Marit! Har dere hytte? Jeg vil plante til dere. Helst alt! Selv om helsa begynner å skrante, må man ha sitt eget. Uten det blir det ikke ordentlig! forklarte tante Åse.
Marit måtte erkjenne at hytte hadde de ikke. Og hun så ikke behovet heller alt kunne man kjøpe. De hadde jo knapt tid! Jobbet begge to, barna så de bare sporadisk, og hadde nettopp kjøpt leilighet med lån som skulle betales i årevis.
En hytte må til. Ikke se sånn på meg, Marit. Mennesket hører til på jord. Vi finner oss et sted, med det gikk tante Åse til sitt rom.
Skal vi det, ja. Vi strever, avstår fra det aller meste. Tante tror kanskje vi er noen millionærer! mumlet Marit mens hun vasket opp.
Dagen etter var fridag. Vegard slumret i senga med avisa. Marit ropte til barna om å varme opp ferdigmat, ville selv ligge litt til.
Emil og Åsne, åtte år, satt limt til mobilene sine.
Katten Appelsin satt ved siden av og ristet på hodet. Tante Åse kom inn.
Hva gjør dere her inne? spurte hun.
Barna begynte å forklare, ivrige, og skulle til å vise. Tante Åse ristet på hodet. Så sa hun:
Vi hadde slike i bygda også. Ikke helt sånn, litt enklere bare. Jeg trengte aldri å skaffe meg noe slikt. Brev til mamma var best uansett. Det er nyttig, skjønner jeg, man kan finne hverandre uansett hvor man er. Greit nok. Legg de bort nå, og bli med meg!
Hvorfor? Vi spiller jo her! sa Emil.
Hva spiller dere? Dere bare sitter med telefonene, ingen ringer til noen, undret hun.
Nei, vi spiller inne altså inni telefonen! svarte Åsne.
Tante Åse begynte å fortelle om lekene fra bygda. Så dro hun barna med seg på kjøkkenet.
Da Marit kom inn, sperret hun øynene opp. På bordet sto en tallerken med nystekte pannekaker. Emil satt lykkelig med te, og Åsne, stående ved tante Åse, var i ferd med å lage hjemmelagde kjøttboller.
Se, mamma det blir lykkeboller! Kanskje du får en i dag? lo hun.
Snart kom også Vegard.
Han sniffet, fornøyd, rundt maten.
Nå skal vi hver helg lage hjemmelagde kjøttboller og pannekaker sammen! Må alltid ha det ekte sånn skal det være! erklærte tante Åse.
Hvorfor det? Alt kan jo kjøpes ferdig! protesterte Marit, hun mislikte jo å lage mat.
Hun kjøpte nesten bare ferdigmat og frysevarer. Familien hadde aldri klagd. Ikke før nå.
Nei, mamma. La oss lage selv. Jeg har aldri smakt sånne kjøttboller! sa Emil.
Senere tok tante Åse en rull med strikk, bandt den fast mellom stolene, og lærte Åsne hvordan man hoppet strikk, slik de gjorde i bygda.
Dere hopper ikke sånn? spurte hun.
Vegard sukket: De går jo ut, men bare med telefonen i hånda. Det er dagens generasjon!
Det går ikke an! Man må snakke med folk ansikt til ansikt! Telefoner er nyttige, men de skal brukes til å ringe, eller sende det som trengs. Resten? Nei! sa tante Åse.
Om kvelden strikket hun, og katten Appelsin lå i stolen ved siden av.
En dag kom Åsne løpende: Mamma, bli med!
Marit gikk ut i gangen, stakk hodet inn på badet.
Der stod tante Åse og strøk vaskemaskinen, og sa:
Gratulerer med dagen, vaskemaskin! Må du vare mange år, kjære!
Men Tante Åse, hva gjør du? Marit trodde hun hadde blitt helt skrullete.
Det er jo 8. mars! Vaskemaskin, det betyr jente. Da skal den gratuleres! lo hun.
Men maskinen lever jo ikke, tante! Det er jo tullete! fnyset Marit.
Joda, teknologien forstår alt. En gang i bygda sleit traktoren til Vebjørn seg helt fast. Da begynte han å småprate og oppmuntre den. Den kom seg løs! Og Kåre snakket alltid med bilen sin og kalte den Petra. Flere skjønner ikke hvor flinke dere egentlig er. Vi vasket alt for hånd før, gikk til elva for å skylle tøy. Og nå: alt er så lettvint, og likevel går alle og surmuler! Telefoner har dere, om det virkelig trengs. Vaskemaskinen jobber selv. Og mikrobølgeovnen, den varmer maten på et blunk, tante Åse var glad som et barn når hun så seg rundt.
Hun begynte å hente barna etter skolen.
Emil fikk, ikke lenge etterpå, trøbbel på skolen. Han sa ingenting til mor eller far. Gråt for seg selv i et hjørne hjemme. Da kom tante Åse inn, bestemt. Emil fikk fortalt alt, uten å skjønne hvorfor. Dagen etter dro han ikke til de første timene. Det var helt merkelig stille hjemme. Ikke engang tante Åse var å se.
Kanskje hun rusla seg en tur, tenkte Emil.
Han gjorde seg klar, stoppet utenfor klasserommet og syntes han hørte en kjent stemme! Kikket inn døra. Læreren satt stille på stolen. Ved tavla tante Åse, ivrig med noe hun fortalte.
Åh! Hvorfor måtte hun komme? Nå blir de sikkert flaue! Emil lente seg mot døra.
Men ingen lo. Timen var over, og klassekameratene flokket rundt henne. Emil fikk slenge seg inn. Petter, klassens bølle og plagsomhet, kom mot ham.
Hvor var du? Du har en kul bestemor, altså! Hun fortalte så mye moro. Skulle ønske jeg hadde bestemor savner henne sånn. Tante Åse sa hun skal ta oss med i parken og vise oss planter og dyr. Hun kan masse om alt! Petter smilte.
Ja Hun er sånn! Emil lo, og ga tante Åse en klem.
Marit gråt den kvelden. Sliten med alt og, hvem var der? Tante Åse.
Gråt ikke, kjære. Hva er det? Alt er jo på plass! Hvorfor så lei deg?
Jeg orker ikke mer. Jobber og jobber, ser ikke livet. Vegard er så puslete Andre har ordentlige menn! Og jeg føler meg bare feil, ingen liker sånne som meg lenger, hulkene på tantes skulder.
Tante lot henne gråte, serverte te.
Og begynte å prate om hvordan hun mistet tre barn som små, hvordan mannen hennes døde tidlig, hvordan sykdom nesten tok livet av henne. Men hun holdt ut, tross vondt og sult.
Hva er nå denne moten for folk? Gud lager oss forskjellig. Noen tynne som strå, andre fyldige. Alt har sin sjarm. Før verdsatte man frodige damer! Du er så fin, Marit krøllete hår, blå øyne og flotte former. Vær stolt! Mange har ikke det. Så mange ensomme mennesker finnes Og Vegard er jo gull, bare se hvor han steller for familien. Barna dine det er ren lykke! Resten? Det ordner seg. Men nå er det natta, sa tante Åse og tuslet til rommet sitt.
Marit glemte å gråte. Tante hadde jo rett. Alt er jo egentlig på plass, hun bare mistet perspektivet.
Den dagen, mens Marit ventet på mannen fra jobben (hun hadde endelig ferie!), kom han ikke.
Barna! Har far ringt? Hvor er dere? spurte hun.
Emil blandet et eller annet på kjøkkenet. Marit la merke til at han var blitt kjempeinteressert i matlaging og hadde lært seg å snu pannekaker i lufta!
Åsne laget hus av stoler, hengte pledd over, og satte ut alle dukkene.
Begge mobilene lå på hylla. De brukte dem bare til å svare mamma nå.
Marit ringte Vegard flere ganger. Abonnenten er ikke tilgjengelig.
Hun ble urolig. Tante Åse hvor er hun? Ingen slippers eller trygt rolig stemme å høre.
Hun løp til tantes rom. Katten Appelsin strakte seg på senga.
Emil! Åsne! Hvor er tante Åse! ropte Marit.
Barna kom løpende.
Vi kom hjem med henne fra skolen, så gikk hun ut, hvisket Åsne.
Hvor lenge siden? Åsne, hvor lenge!? ropte Marit. Datteren nikket og begynte å gråte.
Å kjære! Vi kjøpte jo mobil til henne, og så har hun ikke engang tatt den med! Hvordan kan man bare gå ut, så gammel og skjør som hun er!? Marit sank ned i stolen, oppgitt.
Emil ilte og begynte å kle på seg.
Hvor skal du? Marit fulgte etter.
Lete! Mamma, vi klarer oss ikke uten henne! og han løp ut.
Åsne trakk på seg joggeskoene og løp etter broren.
Marit, mens hun heiv på seg ytterjakka, fulgte etter.
Barna stod foran blokka glade.
Hva skjer? spurte Marit.
De pekte til venstre.
Der kom, under armen til Vegard, tante Åse i mak-kranset hatt.
Tante! Du skremte oss jo sånn! Borte i flere timer! Og du hvor har du vært? Marit falt sammen mot Vegards skulder.
Vi har ordnet denne greia deres, hva er det boliglånet! sa tante Åse.
Hva? Men Hvordan…? Marit ble bare stående.
Ville lage en overraskelse! Tante Åse er jo så imponerende. Hun redda oss, faktisk, lo Vegard.
Men… Hvor fikk du penger fra, tante? Det var ikke nødvendig, begynte Marit.
Hvor fra? Jeg har spart fra pensjonen. Hadde eget gårdsbruk, brukte nesten ingenting. Melk og egg, brød bakte jeg selv. Og huset solgte jeg. Hva skal jeg med pengene? De kan ikke tas med når man dør. Var bare planlagt å gi dem til dere, men det er bedre dere får nytte nå, sa hun uten krumspring.
Marit sa ingenting. Nå kunne hun slippe å jobbe dobbelt, og de fikk mer tid til familien. For en lykke!
Ja, i morgen drar vi ut til marka. Vi har allerede funnet hytta med Vegard! la tante Åse til.
Eget feriehus! Jippi! Og du skal lære oss å se på ildfluer og flette kurver, og lage små glasshemmeligheter med blomster fra hagen barna klemte henne.
Hele gjengen, tett sammen, vandret hjem.
Marit ble stående en liten stund før hun gikk inn, så opp mot skyene og hvisket:
Takk. Takk for tante Åse.
