Vi hadde vært sammen i et halvt år. Den fasen når små feil ved partneren nesten blir sjarmerende trekk, og fremtiden ser utelukkende lys og lovende ut. Håvard virket nærmest perfekt for meg: smart, solid økonomi, belest, alltid pent kledd. Vi tilbrakte helgene på koselige kafeer, spaserte i parken, diskuterte filmer og det føltes som vi delte både tanker og interesser.
Men etter hvert ble det klart at vi hadde ulike forventninger til livet sammen. Jeg så for meg forholdet som et likeverdig partnerskap, mens han så det mer som en mulighet til å få komfort uten særlig egeninnsats.
Samtalen om å flytte sammen kom opp under en helt vanlig middag. Han helte opp te og sa plutselig: «Du Ane, dette med å pendle mellom hverandres leiligheter begynner å bli slitsomt. Det er jo egentlig dumt at vi betaler for to steder. Skal vi ikke bare finne en fin toroms nær sentrum og flytte sammen?»
Jeg smilte. Jeg hadde allerede hintet om dette lenge. Men setningen som fulgte gjorde at jeg la fra meg koppen og kikket nøye på ham, han som jeg trodde jeg kjente.
«Men vi må jo avtale noen regler», fortsatte han, som om det var en forretningskontrakt det var snakk om, og ikke om å bygge noe sammen. «Vi er jo begge moderne mennesker, synes jeg. Derfor bør vi ha full kontroll på økonomien. Alle felles utgifter, som leie, strøm, mat, ja, alt deler vi på midten. Femti-femti.»
Jeg nikket. Rettferdighet og likeverd, tenkte jeg det er jo sånn det skal være.
«Men hva med husarbeidet?» spurte jeg, og håpet på samme «femti-femti».
Han lo litt. Med et overbevisende smil svarte han: «Nei, naturen har jo løst dette for oss. Du er kvinne, det ligger liksom for deg å skape kos. Så mat, vasking, klesvask det blir ditt hovedansvar. Jeg hjelper hvis jeg får lyst: tar ut søpla eller fikser en hylle hvis den faller ned, men ellers er det hovedsakelig ditt. Du vil jo være husets dronning eller?»
Stillheten senket seg. Jeg satt og forsøkte å legge sammen bitene av dette puslespillet i hodet.
Hvorfor betale vaskehjelp, når man kan få samme tjeneste fra «sin kjære»?
Jeg valgte å bruke hans eget språk.
«Jeg forstår deg, Håvard», svarte jeg rolig. «Du vil ha partnerskap når det gjelder pengebruk, det er greit. Og du ønsker et plettfritt hjem: god middag, rene skjorter og gulv som skinner. Men jeg jobber like mye som deg. Jeg har verken overskudd eller lyst til å bruke kveldene på å holde leiligheten gående.»
Han ble litt stille, men lot meg fortsette:
«Her er mitt forslag», fortsatte jeg. «Siden vi deler alle utgifter, la oss gjøre det på ordentlig måte. Vi hyrer vaskehjelp to ganger i uken som tar seg av renhold, stryking, og litt matlaging for flere dager. Kostnadene deler vi selvfølgelig. Da får vi det ryddig, god mat, og ingen blir overbelastet. Litt kos som å tenne lys eller finne gardiner det kan jeg ta meg av.»
Jeg så hvordan ansiktsuttrykket hans skiftet fra forvirring til irritasjon og deretter til avstand. Jeg kunne formelig høre tallene rulle gjennom hodet hans, og summen han så for seg, passet ham tydeligvis ikke.
«Hvorfor skal vi ha fremmede mennesker hjemme hos oss?» svarte han og rynket på nesen. «Det er jo bare ekstra utgifter. Dessuten, er det virkelig så vanskelig for deg å lage middag til kjæresten din? Det handler om omsorg, ikke om arbeid.»
Med ett ble kvinnearbidets reelle verdi visket ut og omgjort til «kjærlighet» og «omsorg». Middag ble omsorg, men felles matutgifter var plutselig noe helt annet.
Jeg sukket forsiktig, men rolig: «Hvis jeg står og lager middag etter åtte timers jobb mens du gamer eller slapper av med en serie, handler ikke dette om omsorg lenger, men om utnyttelse. Vi er enige om delt økonomi da skal også pliktene deles. Enten deler vi på husarbeidet, eller så betaler vi begge for at noen andre tar seg av det. Jeg vil ikke betale like mye som deg, men jobbe dobbelt.»
Han svarte ikke. Resten av middagen var taus og trykket, og han avsluttet kvelden med å si han måtte tenke litt på dette.
Neste dag unnlot han det vanlige «God morgen». Innen kvelden sendte han bare en kort melding om at han jobbet overtid, og etter tre dager hadde han forsvunnet helt. Han svarte ikke på noen meldinger.
En uke senere fikk jeg høre fra felles kjente at han hadde sagt: «Vi slo opp fordi hun var så opptatt av penger og ikke var noe til husmor. Jeg trengte en som var klar for familieliv.»
Det gjorde vondt, ja. Et halvt år med forventninger, drømmer og planer. Men etter hvert kjente jeg bare lettelse.
At Håvard valgte å forsvinne ble svaret på alt: Han ønsket ikke meg, men et praktisk rede der han slapp å bidra.
Så takk og lov for at han forsvant. Nå har jeg vaskehjelp for min egen del. Jeg kommer hjem til en ren leilighet, lager meg en kopp te, og kjenner at det er en ren lykke å slippe å stelle for noen som ikke setter pris på det.
