15. april 2024
I dag har jeg satt meg ved kjøkkenbordet med en kopp sterk svart kaffe og forsøkt å sette ord på den tomheten som har krøpet seg inn i hverdagen min. Det hele begynte da den unge, vakre Åse, som jeg har kjent siden barneskolen, bestemte seg for å forlate sin mann, Erik, som hadde lovet at de skulle leve sammen i evighet. Hun sa at hun heller ville være alene enn å leve i et tomt ekteskap.
«Du kan ikke være alene, Åse,» sa jeg til henne med et bittert smil. «Mannen skal aldri stå alene, kvinnen skal alltid ha en mann ved sin side. Hvis du gjør som du vil, vil ingen se deg. Vet du hva ensomhet er?»
«Hva er det?» spurte hun, mens tårene truet med å trille nedover kinnene hennes.
«Ensomhet er et tomt rom,» svarte Mats, min gamle venn fra ungdomstiden, som satt ved sidebordet og nikket. «Det er som å prøve å finne en tår i ørkenen. Barna dine er som små skyer som forsvinner i horisonten.»
«Hvor?» mumlet Åse, mens hun forsøkte å holde seg samlet.
«Der, i Karasjok,» svarte Mats med en slags alvorlig latter. «Du vil ha alt, men jeg holder meg til det jeg vet. Du trenger en sterk sjel, en som kan bære deg gjennom stormen.»
Åse hadde vært i et langvarig forhold i omtrent ti år. Kostnaden, som hun kalte sin «velgjørende skjebne», hadde fulgt henne i over et tiår, og hun hadde aldri fått et ordentlig svar på hvorfor hun måtte bære den alene. Jeg prøvde å forklare at «en gang er nok» og at «det finnes ingen vei uten hindringer», men hun lyttet ikke.
Da Erik forlot Åse på en høflig måte, ga han bort gården til sin tidligere kone og to små barn. Barna vokste opp og flyttet hver til sin del av landet. Den eneste sønnen bodde i Trondheim og jobbet som snekker, mens datteren snart giftet seg og flyttet til Stavanger for å bo med sin mann. Jeg ble igjen i en trang, men koselig leilighet i sentrum av Oslo, hvor jeg prøvde å finne fred i ensomheten.
Jeg hadde en stabil jobb som regnskapsfører, et anstendig inntektsnivå på 550000 kr i året, og jeg klarte å holde meg i form ved å lese mye, svømme i Oslofjorden, gå på yoga og reise med noen få venner til fjellene i Hardangervidda. Livet mitt var relativt rolig, men jeg var klar over at jeg alltid måtte finne noe å holde meg opptatt med for å unngå kjedsomhet.
En dag kom Mats inn på besøk og sa: «Hør her, Erik. Jeg har funnet en god gård i Østerdalen. Den har kyr, geiter, griser, høner alt du trenger for å leve sunt: melk, egg og kjøtt. Du har bare ti år igjen på pensjonen, så bruk tiden wisely. Kjøp gården, bli bonde, og du vil aldri kjenne på ensomhet igjen.»
Jeg nikket mens jeg tenkte på Åse og hennes smerte. Jeg innså at jeg kunne hjelpe henne med å finne sin egen vei, men at jeg også måtte beskytte meg selv mot å bli dratt inn i hennes lidelse.
Da jeg tok telefonen til Ivan, en gammel bekjent fra universitetet, spurte jeg ham om han kunne leie ut den lille hytta han eier på en fjellhytte i Romsdalen. Han svarte med en kald stemme: «Det er mye arbeid, men hvis du vil ha et liv med frihet, må du gjøre det selv. Jeg kan ikke love noe.»
Jeg husket Mats’ ord om at man må ta ansvar for sitt eget liv, og jeg bestemte meg for å starte et lite husdyrhold ved hytta noen høner, en sau og et par hønseegg. Jeg kjøpte en brukt bil for 150000 kr, og begynte å planlegge hvordan jeg skulle klare både landbruket og den vanlige jobben.
Kvelden kom, og jeg skrev et brev til Åse: «Kjære Åse, jeg forstår at du er lei av å være alene. Jeg vil ikke at du skal tro at jeg kan redde deg fra deg selv. Du må finne din egen styrke og gå videre uten meg. Jeg vil fortsette i min ensomhet, men jeg vil også søke etter vann når tørsten kommer, for ingen kan drikke alt alene.»
Jeg tenkte på katten Mia som har funnet seg en plass i mitt liv, og på hvordan livet kan være både surt og søtt. Til slutt lukket jeg dagboken med en tanke: Selv om ensomhet kan føles uutholdelig, er den også en påminnelse om at vi selv må bygge våre egne broer. Å ta ansvar for egne valg, uansett hvor vanskelig de er, er den eneste veien til ekte frihet.
