Da jeg forlot sykehuset, støtte jeg i døra på en mann.
Unnskyld, sa han, og lot blikket hvile et øyeblikk på meg.
I neste sekund forandret han blikket til å være likegyldig og overlegent, og han snudde seg vekk, som om jeg var usynlig.
Hvor mange slike blikk har jeg ikke fått opp gjennom årene. De ser så annerledes på slanke, langbeinte jenter. Da lyser øynene til menn opp, blir nærmest sultne. Jeg blir så uendelig trist over denne urettferdigheten. Er det min feil at jeg ble født sånn?
Da jeg var lita, syntes alle jeg var søt med runde kinn, lubne ben og fast rumpe. På barneskolen skulle vi alltid stå på rekke, og jeg måtte alltid stå først blant jentene. De kalte meg tykk, gris, Pippi, og mye annet. Barn kan være grusomme. Lærerne så at jeg ble mobbet, men de sa ingenting.
Jeg forsøkte ulike dietter, men sulten gikk aldri helt bort, og til slutt ga jeg opp. De få kiloene jeg mistet, kom stadig tilbake. Ansiktet mitt var pent, men kroppen ødela inntrykket.
Jeg drømte om å bli lærer, men var redd barna ville hviske bak ryggen min og gi meg enda flere sårende navn. Etter videregående begynte jeg på helsefag. Når folk har vondt, bryr de seg ikke om hvordan den som hjelper dem ser ut.
Det var ingen gutter i klassen, jentene var mest opptatt av seg selv, forelskelse, bryllup. Jeg var alltid alene. På forelesningene spurte de om jeg kunne sitte foran, så de kunne gjemme seg bak ryggen min for læreren.
Jeg titta lengselsfullt på alle de lekre kjolene i butikkvinduene. Jeg visste at jeg aldri kom til å gå med slike. Klærne mine var alltid løse, store gensere og vide skjørt. Jeg var flink på skolen, tok blodprøver med stødig hånd. Derfor likte de eldre pasientene meg ekstra godt.
En dag dro jeg på skøytebanen med noen fra klassen. Ungdommer lo og kom med gloser bak ryggen min. «Se, hun skal vel til slakteriet», lo guttene. Jeg ble såret, og ville bare gråte.
Mamma prøvde å sette meg opp med sønnene til venninnene sine. Jeg var på noen treff. Den ene gutten overså meg fullstendig, den andre forsøkte seg uten engang å hilse, og da jeg dyttet ham vekk, falt han i en sølepytt. «Hva klyner du for? Du burde takke meg, hvem andre vil ha deg egentlig?» ropte han etter meg. Jeg gikk aldri på date igjen, og sluttet å bli kjent med nye folk. Det var bedre å være alene.
På sosiale medier brukte jeg et bilde av Fiona fra «Shrek» som profilbilde. En dag spurte en fyr hvordan jeg så ut i virkeligheten. Jeg svarte at jeg lignet på Fiona, bare at jeg ikke var grønn. Han trodde det var en spøk. «Du er nok lei av plagsomme beundrere og prøver å skremme dem bort,» skrev han, og ville møtes. Jeg sluttet å svare.
En dag på sykehuset løp en gutt rett på meg i korridoren.
Hvor skal du, sånn må du ikke gjøre, her er pasienter som må ha ro, sa jeg, og tok ham i hånden.
Ville bare skli litt på linoleumen, svarte han ærlig.
Hvem er du her sammen med?
Pappa. Vi besøker farmor. Hvor er toalettet? spurte han.
Kom, jeg viser deg, sa jeg, og fulgte ham bort.
Klarer du deg selv nå?
Han ga meg et voksent blikk. Denne lille mannen gjorde meg ikke noe. Kort etter hørte jeg vannsus innenfor døra, så kom han ut.
Nå må du vise meg hvilket rom farmoren din ligger på, sa jeg.
Han sukket, gikk ved siden av meg, stoppet opp, satte alvorlig pekefingeren ved munnviken og så på dørene.
Jeg tror det er denne, sa han og pekte på dør nummer fire.
Tror? Så du løp ut og så ikke nummeret? Er det fordi du ikke kan tall ennå? spurte jeg tvilende, for dette var faktisk et herre-rom.
Joda, jeg kan tall. Jeg kan bokstaver også! Der borte er døra, sa han og pekte på døra med tallet fem.
Din lille luring, sa jeg leende.
Han gliste bredt. Hva heter du?
Sivert, rakk han å si før døra på femmeren åpnet seg og en høy, flott mann kom ut.
Han så strengt på gutten.
Sivert, hvor blir du av? Så løftet han blikket mot meg.
Med et blikk avskrev han meg, så overflatisk og likegyldig som han kunne. Han laget ikke tull, gjorde han vel? spurte mannen.
Allerede for mange slike blikk for min del.
Nei, han var grei. Ikke kjeft på ham, sa jeg litt brydd og gikk videre.
Kom, si ha det til farmor, vi skal dra, hørte jeg bak meg.
Dagen etter var Sivert og faren på besøk igjen. Mannen gikk rett forbi meg uten å se på meg. Jeg rakte tunge etter ham. Da snudde Sivert seg og lo, og viste tommelen opp. Jeg smilte og vinket.
Senere på vakt gikk jeg inn til Anna Kristiansen på rom nummer fem.
Du ser bra ut i dag, Anna. Fikk du besøk av barnebarnet ditt? spurte jeg.
Så du ham? Nydelig gutt, ikke sant? Jeg ønsker så inderlig å få leve og se hvordan han blir.
Du skal ikke dø enda, vett du! Det er plenty med tid til å stelle oldebarn også, sa jeg muntert.
Ja, la oss håpe det. Jeg bekymrer meg bare så veldig. Han vokser opp uten mor, sukket Anna.
Moren hans
Nei, hun er ikke død. Hun stakk av og lot oss få ansvaret for sønnen hennes.
“Sønnen hennes,” sa du
Sivert er ikke mitt biologiske barnebarn. Men vi elsker ham som vårt eget. Sønnen min giftet seg med ei vakker dame, og etter bryllupet fortalte hun at hun hadde en sønn. Slik starter man ikke et godt ekteskap. Mannen min fikk nesten slag av sjokket. Nå er det jeg som havnet på sykehuset.
For to år siden fikk moren til Sivert et tilbud om modelljobb i utlandet, og reiste. Barnet var i veien, og kvinner som min sønns kjærester er av samme slag: pene, egoistiske. Sivert liker dem ikke.
Jeg tenkte på dette hele dagen. Litt senere måtte jeg gi Anna en sprøyte. Da jeg kom inn, snufset hun.
Anna, du må huske å slappe av. Du skal ikke bekymre deg! sa jeg bestemt.
Jeg vet det. Se, hun rakte meg et ark.
På tegningen var en gutt som holdt mamma og pappa i hånden. Ingen tvil om at det var Sivert og foreldrene.
Sivert leter etter mamma, tror jeg. Og det ser ut som han har tegnet deg, Ingrid.
Nei, han har nok tegnet sin egen mor, sa jeg.
Men han husker henne nesten ikke. Hun var så slank. Men her er det en rund dame, større enn faren. Nei, det må være deg, se selv, hikstet Anna.
Jeg la straks merke til at “mammaen” var større på tegningen. “Selv barn legger merke til størrelsen min. En så kjekk fyr som faren til Sivert bryr seg ikke om en som meg,” tenkte jeg tørt.
Etter dette, når jeg var innom Anna på jobb, småprata vi alltid litt. Neste gang Sivert kom, kom han rett bort til meg.
Hei! Er hendene dine sikre? spurte han.
Jeg vet ikke… svarte jeg rart.
Bestemor sier at hun er i trygge hender. Får hun snart komme hjem? Jeg har bursdag om en uke!
Jeg tror hun kan komme hjem snart, svarte jeg. Hvor gammel blir du?
Seks! svarte han stolt. Vil du komme i bursdagen min?
Takk. Jeg kommer, men må spørre faren din først, svarte jeg.
Han er der inne, jeg løper og spør! Sivert forsvant inn på rommet.
Senere fant jeg far og sønn ved vaktrommet.
Pappa, du lovte, maste Sivert og dro i hånden hans da jeg kom bort.
Jeg har ikke glemt det, svarte han. Du er herved invitert til bursdagsselskapet hans. Her er adressen, og nummeret mitt. Klokka ett på lørdag. Håper du kan, sa han og så litt spørrende på meg.
Dere har jo kontaktinfo om meg uansett, sa jeg, rød i fjeset. Jeg har ingen andre planer.
Jeg tenkte ikke på det. Men Sivert blir veldig skuffet hvis du ikke kommer, og da blir mamma det også. Og hun skal ikke bli opprørt, sa du selv.
«En hel uke! Jeg må prøve å slanke meg enda litt til,» tenkte jeg.
Hjemme fortalte jeg mamma om Sivert.
Du må dra. Gutter forstår mer enn voksne menn. Kanskje det kan bli noe mellom deg og faren hans? Du er leter etter kjærlighet, vennen.
Hans far vil jo ikke engang se meg i øynene, sa jeg trist.
Ikke overdriv. Han er nok ikke bare opptatt av seg selv, han tenker sikkert på sønnen også. Ellers hadde han for lengst funnet seg en ny modellkone.
På lørdagen ordnet jeg håret, fant et enkelt kjole og la litt maskara. Jeg så meg misfornøyd i speilet: pynt hjelper ikke på fasongen.
Gaven kjøpte jeg forrige uke, den sto klar. «Sivert venter, jeg får stille opp», sukket jeg og gikk ut døra.
Da jeg ringte på, hørte jeg straks nøkkelen vri seg. Hjertet galopperte i brystet.
Ingrid har kommet! ropte Sivert og kastet armene rundt meg.
Jeg klappet ham på hodet og ga ham pakka.
Øynene hans glitret da han så esken.
Bordet stod dekket i stua. Ved bordet satt faren, og på hans side en pen, blond kvinne. På andre siden satt en eldre mann, sikkert bestefaren. Blondinen så vurderende på meg fra topp til tå.
Dette er redningskvinnen vår, Ingrid. Og her er Jon, mannen min. Sønnen har du hilst på. Og dette er … Ivans venninne, Marit, sa Anna litt kjølig.
Blondinen hevet brynene igjen. Anna øste opp salat til meg og kom borti vinglasset hennes, som veltet i fanget på Marit. Hun spratt opp, og stolen ramlet bak henne. Forvirring oppsto, men Marit ville hjem. Ingen ba henne bli. Jeg hadde også lyst til å gå.
Ikke ta det ille opp, men begynte Ivan.
Det var jo ikke mitt fang hun sølte på, svarte jeg. Men kanskje jeg skal gå, jeg også.
Vent. Mamma har bakt sin berømte kake. Ikke gå fra henne. Jeg kan kjøre deg hjem etterpå.
Vi satt tause i bilen.
Jeg hadde klart meg fint hjem alene, sa jeg til slutt.
Mamma hadde aldri tilgitt meg hvis jeg ikke kjørte deg. Merkelig hvor ofte du har dukket opp i livet mitt i det siste. Kanskje mamma har bakt planer om å få oss sammen, sa Ivan.
Jeg elsker deg ikke, du elsker ikke meg. Jeg kommer aldri til å gifte meg med deg. Ikke vær redd, jeg skal holde meg unna, svarte jeg skjelvende og forsøkte å åpne bildøra.
Slipp meg ut, sa jeg bestemt.
Brått lente han seg over og kysset meg. Jeg dyttet ham vekk.
Hva vil du? Er du lei av pene blondiner? Har du fått lyst på tjukke jenter plutselig? Tror du jeg er takknemlig for at du ser meg? Ansiktet mitt brant av sinne og forferdelse.
Han så på meg annerledes enn noen andre hadde gjort. Jeg var plutselig vakker for ham, der og da. Blondinene hadde alltid vært så sikre på seg selv jeg hadde aldri følt det slik.
Unnskyld! Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg mente ikke å såre deg. Det bare kjentes så riktig
Ingen mann har kysset meg i hele mitt liv, unntatt når de har prøvd å «gjøre meg lykkelig» som du nå. Jeg blir alltid avvist, før de engang har snakket med meg, sa jeg opprørt, og gikk ut av bilen.
Mot slutten av august slo kaldt regn inn over byen og vinden rev bladene av trærne. Tre uker var gått siden Siverts bursdag. Jeg hadde ikke sett Ivan siden.
Da jeg kom hjem fra jobb, vred mamma seg ut i gangen.
En staselig, hyggelig ung mann var og spurte etter deg i dag. Han ba deg ringe.
Med en gang gikk jeg inn på kjøkkenet og tastet nummeret.
Det var jeg som var innom. Sivert er syk. Kan du hjelpe oss? Han må få sprøyter…
Jeg kommer med én gang! sa jeg, og slang på meg jakken.
På vei ut angret jeg litt på at jeg ikke spurte om de hadde sprøyter og spritservietter. Jeg var innom apoteket først.
Sivert ble glad da han så meg. Det var svette i håret feberen var i ferd med å slippe. Jeg vasket hendene og gjorde i stand. Han skulle få antibiotika og vitaminer.
Husker du at jeg har trygge hender? Da behøver du ikke være redd, sa jeg til Sivert.
Han knep øynene hardt igjen, men etterpå smilte han det gjorde bare litt vondt.
Ivan så på meg med nye øyne og betraktet meg. Han hadde aldri sett på meg slik før. Jeg rødmet enda mer, og kjente meg vakker på en måte jeg aldri hadde før. Hjertet svevde med nye vinger mens Ivan kjørte meg hjem.
Kan vi gå på kafé en dag? Vi har vel aldri snakket ordentlig sammen ennå.
Gjør du det for sønnens skyld? Ikke gjør det mot meg. Da får jeg bare håp igjen, men ingen kan elske meg. Jeg er for stor.
Du er da slett ikke tykk! Du er myk, trygg og varm. Barnene kjenner gode folk. Både jeg og Sivert liker deg. Jeg har tro på oss, Ingrid.
Hva om moren til Sivert kommer tilbake?
Hun har sendt oppsigelse på foreldreskapet og samtykke til skilsmisse. Hun har giftet seg i utlandet, trenger ikke sønnen. Sivert er min. Vil du bli med meg ut?
Ja, svarte jeg bare.
Det finnes en for alle i denne verden, en sjelsfrende som gjør deg hel uansett hvordan du ser ut. Noen ganger møtes man ikke, og noen ganger ser man ikke hvem som faktisk er den rette. Kanskje det faktisk er kjærligheten som gjør at man ser svanen bak speilet, den milde, sårbare sjelen bak et mykt ytre. Det er dette jeg lærte og jeg håper jeg aldri glemmer det.
