Etter at han hadde satt av kjæresten sin med bilen, tar Buch Hansen farvel med et ømt kyss og kjører hjemover. Han blir stående et lite øyeblikk utenfor blokka, i ferd med å samle tankene og veie opp for seg hva han skal si til kona si når han kommer inn. Så går han sakte opp trappen, låser seg inn og henger fra seg jakken.
Hei, sier Buch, er du hjemme, Gunnhild?
Hjemme, svarer kona med sin rolige stemme fra kjøkkenet. Hei. Skal jeg steke noen svinekoteletter eller ei?
Buch bestemmer seg for å være rak og ærlig handle selvsikkert, bestemt, sånn som en skikkelig mann skal gjøre! Han vil sette en strek over dobbeltlivet, mens han fortsatt kjenner smaken av kjæresten på leppene og før han igjen synker tilbake til den trauste hverdagen.
Gunnhild, sier Buch og kremter. Jeg må snakke med deg Vi bør gå fra hverandre.
Gunnhild møter beskjeden med en ro som nærmest virker uforstyrrelig; det skal mye til før noe rokker ved henne. I sin tid ertet Buch henne for nettopp det, kalte henne for Gunnhild Iskald.
Hva mener du? spør Gunnhild, der hun står i kjøkkendøra. Skal jeg ikke steke koteletter likevel?
Det får du avgjøre selv, sier Buch. Om du vil, så stek dem, om ikke la vær. Jeg drar til en annen kvinne.
De fleste koner hadde nok kastet seg over mannen med en stekepanne, eller satt himmel og jord i bevegelse med et skikkelig raserianfall. Men Gunnhild tilhører ikke det flertallet.
Javel, for et fjas. Men har du hentet støvlettene mine hos skomakeren?
Nei Buch blir forlegen. Hvis det er viktig for deg, så drar jeg og henter dem med en gang!
Jaja sier Gunnhild oppgitt. Slik er du alltid, Buch. Send en tusseladd for å hente sko, så kommer han hjem med de gamle.
Buch kjenner seg såret. Hele denne samtalen om bruddet går ikke i det hele tatt slik han hadde sett for seg. Ingen følelser eller drama, ikke noen stor oppgjørsscene. Men hva hadde han forventet av den stoiske kona som går under navnet Gunnhild Iskald?
Du hører ikke etter, Gunnhild! sier Buch. Jeg sier at jeg forlater deg for en annen kvinne, jeg bryter med deg, og alt du bryr deg om er et par sko!
Klart det, svarer Gunnhild. Jeg kan jo forlate deg når som helst jeg også, om jeg bare hadde hatt skoa mine å gå med! Du, derimot, har jo beina fri hvorfor ikke bare gå?
De har levd sammen lenge, men Buch forstår fortsatt ikke helt hvor grensen mellom Gunnhilds alvor og ironi går. Det var egentlig denne jevne, rolige væremåten, og hennes fornuft, som fikk ham til å falle for henne i sin tid. For ikke å snakke om hvor driftig Gunnhild var som husmor, og ikke minst hennes faste og behagelige former.
Gunnhild er til å stole på, trofast og like uforstyrrelig som et haltorskipanker på tretti tonn. Men nå elsker Buch en annen. En kvinne han elsker intenst og lidenskapelig! Han må få sagt ifra og begynne på et nytt liv.
Så, Gunnhild, sier Buch høytidelig, med blanding av sorg og besluttsomhet. Jeg er evig takknemlig for alt, men jeg går. Jeg elsker en annen kvinne, du betyr ikke lenger det samme for meg.
Helt utrolig, sier Gunnhild. Elsker meg ikke, for et vakkert eventyr! Mora mi forelsket seg i naboen en gang. Faren min elsket bare lutefisk og kortspill. Og se hvor fornuftig jeg ble likevel!
Buch vet at det ikke er lett å krangle seg til noe med Gunnhild. Hun har ord som veier bly. Eventyret hans om oppgjør og følelser føles meningsløst.
Du er fantastisk, Gunnhild, sier Buch tørt. Men jeg elsker en annen. Vilt, syndig og lidenskapelig. Og jeg har tenkt å gå til henne, skjønner du?
Hvem er denne andre, da? spør kona. Er det kanskje Ragnhild Brekstad?
Buch krymper seg. For et år siden hadde han faktisk en skjult affære med Brekstad, og visste ikke at Gunnhild kjente henne!
Hvordan vet du det? begynner han, men lar det falle. Nei, Gunnhild, det er ikke om Brekstad jeg snakker.
Gunnhild gjesper.
Da er det sikkert Siv By, du er på vei til?
Buch får frysninger nedover ryggen. By hadde også vært en av hans tidligere elskerinner, men det var lenge siden. Hvordan visste Gunnhild alt dette? Men selvfølgelig; hun er kald som bergenstål, det skal mye til før hun sier noe.
Feil, sier Buch. Verken By eller Brekstad. Dette er en helt annen, en enestående kvinne, mitt livs store drøm. Jeg kan ikke leve uten henne, og jeg kommer ikke til å la meg overtale.
Ja, da tipper jeg det er Mai, sier Gunnhild. Kan du skjønne så dum du er, Buch Hansen Alle vet det! Din store drøm er Mai Valborg Guldbrandsen. Trettifem år, ett barn, to aborter… Stemmer?
Buch tar seg til hodet. Den satt! Det var nettopp Mai Guldbrandsen han hadde et forhold til.
Hvordan? kvepper Buch. Hvem sladret? Har du spionert?
Ganske enkelt, sier Gunnhild. Kjære deg, jeg er gynekolog med tjue år på baken. Jeg kjenner alle damene i denne byen, og du bare et lite utvalg. Det holder for meg å kikke der jeg må for å vite hvem du har vært hos, din skrulle!
Buch prøver å samle seg.
Ja, ja, du har rett! sier han oppgitt. La gå, la det være Guldbrandsen. Det forandrer ingenting. Jeg flytter til henne.
Å, du er en tosk, Buch Hansen, sier Gunnhild. Du kunne jo bare spurt meg, for nysgjerrighetens skyld! Forresten er det ikke noe spesielt med Guldbrandsen, det kan jeg si som lege. Har du sett journalen til din store drøm, forresten?
N-nei innrømmer Buch.
Nettopp! Gå og ta deg en dusj med én gang. I morgen ringer jeg Alf på helsesenteret, så får du slippe inn på en sjekk uten å måtte vente i evigheter, sier Gunnhild. Så får vi se. Tenk det, mannen til en gynekolog klarer ikke engang å finne seg ei frisk dame å være utro med!
Hva skal jeg gjøre? jamrer Buch.
Jeg går og steker kotelettene, sier Gunnhild. Og du får dusje og gjøre hva du vil. Hvis du ønsker deg en drøm uten sykdommer, får du bare si fra, så skal jeg anbefale noen…
