I dag leste jeg en historie om en enslig mor, som skrev at hun ikke visste hva hun skulle gjøre og følte seg helt uten utvei. Det fikk meg til å tenke, og jeg har lyst til å skrive min egen historie her i dag. Ikke for å kritisere noen, men fordi jeg vet hvordan det er når du har barn og trenger hjelp; du kan ikke sitte stille og vente på at pengene skal falle ned fra himmelen. Ingenting ble gitt til meg jeg måtte kjempe for alt selv.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år, mest av stahet, litt av naivitet, fordi jeg trodde jeg var voksen, og at jeg og kjæresten min skulle få det bedre sammen. Vi fant oss en liten leilighet i Oslo et knøttlite kollektiv, der kjøkkenet var rett ved stua, rommet skilt med en tynn vegg, og badet ute i bakgården. Det var langt fra noe luksus, men det føltes som vårt. To år senere, da jeg akkurat hadde fylt 18, ble jeg gravid med mitt første barn. I starten gikk ting greit: han kjørte taxi og kom hjem med akkurat nok penger til mat, vi betalte husleia og hadde aldri så det holdt til overs, men vi sultet heller ikke.
Da sønnen min nærmet seg ett år, merket jeg at han kom hjem med mindre penger. Det var alltid en unnskyldning: dårlig sesong, mye konkurranse, problemer med bilen. Jeg trodde på ham. Så ble jeg gravid igjen, denne gangen med datteren min. Jeg var fire måneder på vei da han plutselig bare dro. Uten å si noe. En dag kom han innom, tok med seg noen klær, og flyttet inn til en annen kvinne.
Det mest smertefulle var ikke bare at han forlot oss. Det var også hvordan naboer, familie og folk fra hele bydelen plutselig begynte å snakke at de hadde sett ham med henne i månedsvis, at hun ventet på ham på gatehjørner, og at han hadde sovet hos henne lenge. Ingen sa noe til meg mens jeg fortsatt var sammen med ham. Jeg fikk vite alt da jeg satt alene, gravid, med en smårolling på armen.
Han forsvant helt. Spurte ikke om barna, ga ikke én krone til bleier engang. Jeg satt på gulvet og gråt hele dagen. Jeg stirret på det nesten tomme kjøleskapet, melka var snart slutt, baby nummer to på vei, snart tid for husleien, ingen klær til barna, ingen barneseng. Jeg gråt. Men dagen etter reiste jeg meg og bestemte meg for at jeg ikke kunne bli sittende.
Jeg startet fra den samme lille leiligheten. Jeg ba matbutikken om å få kreditt på varer, lagde geléer, dessertglass, små kaker. Tok bilder med mobilen og la ut på Instagram og Snapchat. Jeg løy ikke skrev rett ut: «Selger kaker for å kjøpe bleier og melk.» Folk begynte å kjøpe. Noen av medlidenhet, andre fordi de likte produktene. De pengene brukte jeg til mat, sparte til husleie, og kjøpte det mest nødvendige.
Etterhvert begynte jeg å lage varme lunsjer på bestilling ris, linser, kyllinggryte, karbonader. En hyggelig kar fra nabolaget, Anders, leverte maten på scooter, og jeg betalte ham for turene. Jeg stod opp klokka fem om morgenen for å kokkelere, med stor mage og sønnen min rundt meg. Det var dager hvor jeg var så sliten at jeg sank ned på stolen og gråt stille. Men neste dag tente jeg komfyren igjen.
Jeg sparte krone for krone. Da jeg nærmet meg fødselen, ringte mamma og sa jeg måtte komme hjem til dem ikke være alene. Datteren min ble født der. Siden har mamma og pappa vært min støtte. De forsørger meg ikke, men de holder meg oppreist hjelper med barna når jeg får bestillinger.
Nå er sønnen min seks år gammel. Datteren min vokser fort. Sammen med mamma har jeg startet et lite konditori det er ikke stort, men vi har et lite lokale i sentrum der vi lager bursdagskaker, dessertbord og tar bestillinger til arrangementer. Vi er langt fra rike, men jeg legger meg ikke sulten, og jeg trenger aldri å bekymre meg for om barna skal ha mat dagen etter.
Jeg vet hvor vondt det er når en mann forlater en kvinne med barn. Det er urettferdig. Men jeg vet også at ingen kommer for å redde deg. Det kom aldri noen for meg. Når du har barn, har du rett og slett ikke råd til å gi opp.
