Gi meg litt vann, det er helt tørt i halsen! Jeg har ropt til deg i evigheter, men du står der og bråker med grytene med vilje så jeg ikke skal bli hørt!
Den sure, raspende stemmen fra soverommet fikk Ingrid til å skvette så hun nesten mistet sleiven. Hun måtte trekke pusten dypt og telle til ti en vane hun hadde fått etter tre år i denne tilværelsen. På kjøkkenet luktet det kokt kylling og medisiner en blanding som hadde satt seg i både tapet og gardiner. Ingrid slo av gasskomfyren, helte lunkent vann i et glass ikke kaldt, ikke varmt og gikk inn til svigermor.
Solveig satt halvveis oppreist på putene, med det bittre blikket til en gammel, misfornøyd fugl. Hennes grå, granskende øyne fulgte hvert eneste av Ingrids bevegelser. På nattbordet, blant pilleesker og kryssordhefter, lå det en tykk konvolutt i brunt papir. Den hadde hun aldri sett før.
Her, Solveig, drikk litt, sa Ingrid rolig mens hun rakte henne glasset. Jeg hørte deg ikke, viften var på. Kyllingkraften er klar, skal snart mose litt grønnsaker slik legen har sagt.
Svigermor tok noen små slurker, rynket på nesen som om hun ble lurt til å drikke eddik, og satte glasset tilbake.
Du har alltid en unnskyldning, surret hun og tørket seg rundt munnen med lakenet. Alt er viften, støvsugeren eller at du prater på telefonen. Mens mannens mor skal ligge her og dø av tørst.
Ikke si sånn, jeg er jo alltid her, svarte Ingrid og lot kritikken passere som vanlig. Hun ordnet dyna, og hun la merke til konvolutten igjen. Et hjørne av et dokument med et stempel stakk ut.
Hva er det? Nye instruksjoner fra legen? sa hun og nikket mot nattbordet. Skal jeg ta en titt, kanskje jeg må til apoteket?
Solveigs hånd fløy over konvolutten, raskere enn Ingrid hadde trodd mulig fra en kvinne som for en halvtime siden ikke klarte å løfte en skje.
Ikke rør! skrek hun. Det er mine papirer, ingen av dine saker!
Ingrid ble paff. Til vanlig krevde Solveig at Ingrid skulle følge med på alt: medisinske papirer, regninger, brev fra NAV. At dette var hemmelig, var nytt.
Jeg spurte bare… begynte Ingrid, men så gikk ytterdøra opp, og tunge skritt hørtes i gangen.
Ole er hjem igjen! Solveigs ansikt skiftet fra surt til sukkersøtt på et blunk. Kom til mamma, redd meg fra denne fangevokteren!
Ole, Ingrids mann, kom inn. Han var sliten, jakka krøllet og slipset på snei. Han jobbet som salgssjef, men i det siste hadde han fått mer grå hår og vært så lite hjemme som mulig.
Hei, mamma. Hei, Ingrid, mumlet han mens han ga moren et kyss på kinnet, uten å se på kona. Hva er det nå? Hvilken fangevokter?
Fangevokter går hun rundt som, svarte Solveig. Går rundt og venter på at jeg skal dø så hun kan overta plassen min. Tror du jeg ikke ser det? Øynene på henne er kalde, ingen kjærlighet, bare plikt.
Ingrid kjente en klump i halsen. Tre år siden Solveig fikk slag måtte de velge: hjemmehjelp eller institusjon. De hadde ikke råd til hjemmesykepleier, Ole avslo sykehjem «hva skal folk si, å sette mor på institusjon». Så Ingrid sa opp jobben på biblioteket, flyttet Solveig fra hennes toroms inn til deres treroms, og de leide ut den gamle leiligheten for å dekke medisinene og opptrening.
Jeg går og dekker til middag, sa Ingrid stille og forlot rommet.
Da de satt til bords dyttet Ole maten rundt på tallerkenen.
Smaker det? spurte Ingrid, håpet på litt varme.
Det er greit, svarte han, uten å løfte blikket fra mobilen. Forresten, mamma vil ha Anne på besøk i morgen, sier hun savner henne.
Anne var Solveigs niese. En fargeklatt av en kvinne rundt førti, skravlete og lite hjelpsom. Hun dukket opp et par ganger i året, tok med en billig kake og satt en time ved senga til Solveig mens hun fortalte om sine mislykkede forhold. Så forsvant hun, og etterlot bare parfymeren og masse oppvask.
Hvorfor det? sa Ingrid. Solveig har høyt blodtrykk, slike besøk er jo stress for henne.
Mamma vil, det er visst noe viktig. Hold ut en time.
Neste dag kom Anne presis klokken tolv. Hun stormet inn i stua, tok ikke av seg skoene og sa rett ut:
Ingrid, du har lagt på deg, den morgenkåpen gjør deg stor. Hvor er tante Solveig? Jeg har med godsaker!
I posen var det marsipan, akkurat det Solveig ikke fikk på grunn av sukker.
Ingrid pekte på soveromsdøra og skled ut på kjøkkenet. Der satt hun og plukket linser, men tankene kretset rundt konvolutten. Etter en time kom Anne ut, strålende fornøyd med konvolutten i veska og Solveig sovende bak henne.
Jeg må løpe, Ingrid! Mange avtaler, du vet! Tante Solveig sover, ikke vekk henne. Du er flink, det er rent og pent. Men jeg ville skiftet gardinene, de er så gammeldagse.
Og hun forsvant.
Senere, mens Ingrid byttet sengetøy alltid tungt, Solveig hadde nok flesk og hjalp ikke tok hun mot til seg:
Solveig, hva var det for noen papirer du ga Anne? Vil du ha kopi til NAV kanskje?
Svigermor knep øynene og gliste, mer triumferende enn noensinne.
Det er min takknemlighet, Ingrid. Anne er den eneste som elsker meg uten tanke på arv eller leilighet. Blod er tykkere enn vann.
Ingrid ble iskald innvendig.
Hvilken leilighet snakker du om? Vi leier jo bort din toroms for å dekke behandlinger, og vi har sagt at den går til barnebarna senere.
Solveig lo tørt.
Dere har planlagt alt! Men jeg har gjort ting annerledes. Notarius kom i dag mens du var i butikken. Jeg har gitt leiligheten til Anne, overført alt til henne.
Ingrid ble sittende med lakenet i hendene. Verden snurret.
Hva mener du, gitt bort? hvisket hun. Til Anne? Hun bryr seg jo ikke, har aldri hjulpet deg en dag!
Men hun klager ikke! skrek Solveig. Du går rundt her med sure miner, som om det er en stor tjeneste! Du venter på at jeg skal dø og ta over! Nå er leiligheten Annes. Paragraf 572, gavebrev. Ingen vei tilbake.
Ingrid sank sammen på stolen, beina sviktet. Tre år har hun tapt. Sprøyter, bleieskift, mas, våkenetter. Hun ga opp jobben. Alt for å høre at hun er en egoist.
Og Ole? klarte hun å spørre. Vet han det?
Han får vite det siden. Det er mitt, jeg gir til hvem jeg vil. Nå må du varme suppen, jeg er sulten. Og skift bleie, den gnager.
Ingrid reiste seg, nesten døv av uro. Hun tok på jakka, veskene og gikk ut. Hun måtte ut, bare trekke pusten.
Hun vandret rundt i Oslos gater i to timer til hun var helt kald. Én tanke gnagde: svik. Ikke bare fra Solveig der hadde hun aldri forventet kjærlighet men fra Ole. Notarius kom ikke av seg selv. Noen åpnet døra, ga papirer.
Da hun kom hjem, var Ole ved kjøkkenbenken og spiste suppe fra gryta.
Hvor har du vært? Mamma roper, hun er våt, du må ordne det. Skal jeg vaske henne? Jeg klarer ikke!
Ingrid så på ham. Første gang på tjue år så hun ham uten filter: ikke en støttende mann, men et barn, selvsentrert og fornøyd med å slippe ansvar.
Ole, sa hun rolig. Din mor ga leiligheten til Anne. Gavebrev. Visste du det?
Ole satte suppen i halsen og hostet.
Hvilket gavebrev? Du tuller!
Nei, ikke tuller. Hun sa det. Anne tok dokumentene i dag. Notarius kom mens jeg var borte. Hvem åpnet døra? Du har jo nøkkel, kunne du vært her i lunsjen?
Ole så bort, rørte på seg, plukket brød.
Ja, jeg var innom. Mamma ville ha i orden papirer for trygd eller noe. Jeg slapp inn mannen, han var advokat, virket grei. Jeg spurte ikke, Ingrid! Jeg måtte på jobb!
Spurte ikke? stemmen hennes skalv. Din mor har frarøvet våre barn arven, gir bort leiligheten til en fremmed, og du spurte ikke? Hvem skal betale medisinene nå? Anne vil selge eller ta leiligheten. Skal vi bruke din lønn? Eller tror du jeg skal jobbe igjen for Solveig som har spyttet meg i fjeset?
Ikke start hysteriet! Ole slo hånden i bordet. Mamma er syk, kanskje har hun mistet vettet! Vi kan saksøke og gjøre henne umyndig hvis nødvendig!
Umyndig? Ingrid lo bittert. Da hun skrøt av deg, var hun klar i hodet, sa du. Notarius er ikke idiot, han krever legepapirer. Anne har planlagt alt.
Fra soverommet lød en skingrende stemme:
Hei, er det noen? Jeg er iskald og våt! Ingrid! Kom og vask meg!
Ole rynket på nesa.
Gå, Ingrid. Vi får ta det etterpå. Hun kan ikke ligge i egen møkk.
Da brast det endelig for Ingrid. Den siste tråden, den siste dråpen tålmodighet. Hun så på sine hender røde, ru av vasking og stell. Hun tenkte på når sist hun var hos frisøren. Drømmen om ferie ved havet, «hvordan skal vi håndtere mamma».
Nei, sa hun.
Nei? Ole forsto ikke.
Jeg går ikke. Jeg vil ikke vaske henne mer. Jeg vil ikke lage supper eller høre flere fornærmelser. Hun har en ny «eier» Anne. Ifølge loven er gavebrev frivillig, men moralsk hun fikk aktiv, nå får hun passiv. Ring Anne. Hun får komme og vaske.
Du er gal! Ole spratt opp. Anne tar ikke telefonen! Hun vet ikke hvordan! Det er min mor, Ingrid!
Din mor. Ikke min. Hun ga sin leilighet til niesen. Jeg er heller ingen fangevokter.
Ingrid gikk mot soverommet, men i stedet for svigermor dro hun til garderoben og dro frem kofferten.
Hva gjør du? Ole stod i døråpningen, hvit som et laken.
Jeg flytter. Jeg skal være hos mamma i den lille leiligheten en stund. Lufta er bedre der.
Ingrid, stopp! Solveig tok nok feil! Vi fikser det! Ikke forlat oss! Hvordan skal jeg klare dette alene? Jeg jobber jo!
Ansett hjemmehjelp. Men Anne har vel solgt leiligheten, så det blir vanskelig. Da må du klare det selv. Etter jobb, om kvelden, på helligdager. Velkommen til min hverdag, Ole.
Hun slengte klær, bøker og undertøy i kofferten. Tårene trillet, men det var sekundært. Det viktigste var å komme seg ut.
Jeg slipper deg ikke! sa han. Du er kone! Du skal følge meg i motgang og medgang!
Motgang har jeg hatt, Ole tre år med motgang. Noen medgang har jeg ikke sett. Forresten, hun langet igjen kofferten og rettet seg opp. Jeg vil skilles.
På grunn av leiligheten?! Du tenker bare på penger!
Ikke på grunn av leiligheten, din idiot! ropte hun i ansiktet hans. Fordi du gjorde meg til slave! Fordi du slapp inn notarius og svek meg! Fordi du nå tenker på hvem som skifter bleie, ikke på meg eller deg!
Hun rullet kofferten mot ytterdøra. Fra soverommet kom jamring:
Ole! Hun forlot meg! Hun vil drepe meg! Vann!
Ole ilte mellom kona og døra til moren.
Ingrid, vær så snill… Vær her i natt!
Jeg legger nøkkel på bordet, svarte hun kaldt. Ha det.
Hun lukket dørene bak seg, og da heisen kom, hvilte hun pannen mot det kalde speilet og gråt men det var lettelsesgråt.
De første dagene hos mamma gikk i et kaos. Ingrid sov tolv timer, spiste, luftet seg. Hun skiftet simkort, og hadde bare kontakt med de nærmeste. Men ryktene nådde henne.
Via en felles venn fikk hun vite at Ole ringte Anne. Anne tok ikke telefonen, så svarte hun: «En gave er en gave, ingen plikt til stell». Hun ville selge leiligheten, trengte midler til bedriften, og ga ett par måneder på å få ut leieboerne. Hun hintet også til statlig eldreinstitusjon for Solveig.
Ole tok fri, sykemeldte seg, ringte barna, som studerte i andre byer og ba dem komme og passe bestemor. Barna ringte Ingrid.
Mamma, pappa sier du er sviker, sa sønnen, Magnus. Men vi vet hvor mye du har slitt. Vi kommer ikke, vi har eksamener. Og bestemor valgte selv Anne.
Ingrid var stolt av barna. De hadde skjønt det.
Etter en måned var hun tilbake på biblioteket. Lite lønn, men ro og boklukten var den beste medisinen. Hun søkte skilsmisse. Ole stilte ikke til retten.
En kveld ventet Ole henne utenfor blokka. Han så ti år eldre ut, ubrøyt, skjorte med flekker, luktet av alkohol og gammel kropp en lukt Ingrid kjente godt.
Ingrid… sa han, hjelp meg. Jeg klarer det ikke. Hun skriker hele dagen. Anne har solgt leiligheten, til noen sære eiendomsfolk. Ingen inntekter. Har ikke råd til hjemmehjelp. Jeg måtte slutte på jobben…
Ingrid følte ikke annet enn avsky.
Hva har det med meg å gjøre, Ole?
Du kan jo dette. Kom tilbake. Jeg tilgir alt. Vi selger Solveigs leilighet, flytter mindre, ansetter noen.
«Du tilgir»? Det er vel jeg som skal tilgi? Jeg vil ikke.
Solveig gråter og savner deg. Hun sier Ingrid var best til grøt.
De skulle tenkt på det før. Da de ringte notarius.
Men Anne lurte oss!
Anne gjorde det hun fikk tillatelse til. Solveig ville kjøpe kjærlighet med kvadratmeter. Avtalen er gjort. Ingen klager.
Du har blitt hard, hvisket Ole.
Jeg har blitt fri, rettet Ingrid. Gå hjem, Ole. Kom ikke tilbake. Retten er neste uke. Jeg håper det går fort.
Hun gikk inn, åpnet døren og lukket bak seg.
Ingrid! ropte han etter henne. Hva om jeg plasserer Solveig på institusjon? Det er masse skjema og ventetid, jeg kan ikke dette! Hjelp meg i det minste!
Ingrid snudde seg.
Bruk internett, Ole. Du var jo sjef. Eller var det. Klarer du nok. Jeg har gjort min del.
Hun lukket døren.
Ingrid gikk opp til mamma. Ole stod ute, liten og grå, endelig tvunget til å bære sitt eget ansvar. Hun dro for gardinene.
På kjøkkenet putret tekannen. Mamma bakte kålboller.
Var det noen på besøk, Ingrid? spurte mamma fra bakstebordet.
Bare noen som ringte feil, mamma. De kom til feil adresse.
Ingrid satte seg, tok en varm bolle og nøt. For første gang på tre år smakte maten noe. Livet gikk videre nå for hennes egen skyld. Og Solveig ble sittende med akkurat det hun fortjente: en niese med penger og en sønn som måtte bli voksen, om så sent. Rettferdighet serveres ofte kald, men det gjør den ikke mindre mettende.
