9. september
Jeg bor bare et kvartal fra den lokale videregående skolen, og disse dager har lydene fra skolelivet igjen kommet tilbake til gata gutter med store sekker, oppkneppede skjorter, latter, travle mødre, sykler som slipper elever av på hjørnet. For de fleste er dette helt vanlig. For meg kjennes det som et hardt slag i brystet. Det har gått tre år siden sønnen min, som gikk i tiende klasse, døde, og denne tiden på året er fortsatt den tyngste for meg.
Sønnen min, Jonas, ble bare 16 år gammel. Kvelden han døde, hadde han vært ute og spist med venner, og etterpå dro de til parken en liten stund. Klokka ble ti da han skulle krysse gata for å komme hjem. Jeg satt oppe som vanlig og ventet på ham. En sjåfør, beruset og likegyldig, kjørte rett gjennom rødt lys. Han bremset ikke, han stoppet ikke. Jonas rakk ikke engang å reagere. Da jeg fikk telefonen fra sykehuset, kjente jeg at kroppen min nesten kollapset. Jeg sto og stirret, ute av stand til å forstå ordene som kom.
Jeg har mistet mine egne foreldre tidligere, og den smerten var tung og vond. Men ingenting er så ille som å miste sitt barn. Det er ikke slik livet skal være. Jeg opplevde sorg, frustrasjon, skyld alt på én gang. Jeg undret meg over hvorfor jeg lot ham gå ut, hvorfor jeg ikke sendte ham melding og ba ham komme hjem tidligere, hvorfor Gud tillot dette å skje. Måned etter måned kranglet jeg med Gud. Jeg ba og gråt, klaget og sa at det ikke var rettferdig, at Jonas ble revet fra meg uten et eneste varsel.
I mange år har jeg hatt en liten bokhandel. Det er levebrødet mitt. Jeg selger notatbøker, fargeblyanter, penner, kopierer papirer, skriver ut, fyller på printere, og jeg jobber også som betalingsformidler for banken, så folk er inn og ut hele dagen. Før elsket jeg å ekspedere elevene. Nå minner hver eneste skoleuniform meg om Jonas sin. Hvert barn som kjøper notatbøker får meg til å tenke på hvor mange jeg har kjøpt til ham. Noen ganger står jeg og kopierer, og plutselig renner tårene.
Det første året etter at Jonas døde, var jeg nær ved å låse butikken for godt. Jeg hadde ikke krefter til å trekke opp rullegardinen. Jeg tvang meg til å stå opp fordi jeg trengte mat og måtte betale husleie og regninger. Mange ganger smilte jeg til kunder selv om hjertet var knust. Det kom dager da gutter lo og turte med hverandre, og jeg måtte bite tennene sammen for ikke å bryte sammen.
Etter hvert har jeg sluttet å bli sint på Gud. Ikke fordi sorgen er borte, men jeg har skjønt at sinne bare gjør alt verre. Bønnene mine har forandret seg. Jeg klager ikke lenger. Jeg ber om styrke, om ro. Jeg ber om hjelp til å leve med dette tomrommet som ingen ting kan fylle.
Nå, når jeg ser skolestart igjen, kjenner jeg hjertet mitt stivne. Jeg gråter ikke slik jeg gjorde før, men smerten er der fortsatt stille, dypt forankret. Jeg har lært å leve med den, men den forsvinner aldri. Man lærer seg å puste rundt sorgen, ikke å fjerne den.
Hver morgen åpner jeg bokhandelen min. Jeg ekspederer elevene. Jeg ser sekkene som passerer foran døra mi. Og selv om jeg fremstår sterk utad, er jeg fortsatt faren som innerst inne håper å høre Jonas sin nøkkel i døra klokka ti om kvelden selv om jeg vet at det aldri kommer til å skje igjen.
Livet har lært meg at sorgen blir en del av oss. Vi lever ikke på tross av den, men med den. Og det krever styrke styrke jeg aldri trodde jeg hadde, men som jeg har funnet i meg selv, dag etter dag.
