«Nå er det nok, alt er over! Hvor lenge skal jeg holde ut! Barn, hennes evige tretthet, hjelp meg, hjelp meg… men jeg vil ut, som før! Jeg vil ha nærhet! Jeg jobber, for pokker! Jeg vil komme hjem til min kjære kone, til en kvinne… Nå får jeg bo hos en kompis, finner meg en ung dame snart… åh…» Slik satt Eirik bak rattet på bilen sin og tenkte på hvordan dagen endte deres forhold, nervøst røkende en sigarett.
Historien med ham og kona er gammeldags. Vi møttes i Oslo, forelsket oss som besatt, lidenskapen tok oss, beskyttelse var glemt, og etter noen måneder viste hun stolt den positive testen.
Bare fød, vi klarer oss, sa Eirik med trygg stemme, alle mødre og bestemødre nikket ifølge: “Vi hjelper, bare fød…” Så ble det bryllup, fødsel, lykkelige tårer sønn! Og så… den bekymringsløse lykken var over. Kona ble til en sliten mamma, uflidd, alltid et barn som gråt både dag og natt, «hjelp meg, hjelp meg» var hennes evige rop… Hvor ble min jente av? Familien forsvant, det var bare oss to, alene med foreldrerollen…
Jeg er ikke klar! ropte Eirik til kona og smelte døra foran henne med den gråtende babyen på armen.
Skrik fra bremsene… Plutselig stod en mørk, lut skikkelse midt på veien.
Har du fått nok av livet? brølte Eirik mens han hoppet ut av bilen og løp bort.
Den gamle mannen i regnfrakken rettet seg opp, så trist på Eirik med grå øyne og svarte lavt:
Ja.
Eirik ble overrasket av svaret:
Far, trenger du hjelp?
Jeg orker ikke mer.
Kom igjen, jeg kan kjøre deg hjem. Fortell hva som har skjedd, kanskje jeg kan hjelpe? Eirik tok forsiktig gamlefar i hånden og leide ham mot bilen.
Fortell, gamling, sa Eirik og tente en sigarett.
Det er en lang historie.
Jeg har god tid.
Den gamle mannen tok et langt blikk på Eirik og flyttet oppmerksomheten til bildet som hang ved dashbordet.
For femti år siden, traff jeg ei jente. Forelsket meg, alt gikk fort, plutselig var vi familie, barn, sønn, arving det var lykke, trodde jeg! Men jeg ville fortsatt ha det som før; kjærlighet, lidenskap, ungdommens rastløshet. Kona var sliten, liten unge, husarbeid, jobb jeg la alt på henne, hjalp ikke til… Så fant jeg en kvinne på jobben, det ble noe mellom oss, kona fant ut, så ble det skilsmisse. Med den nye damen ble det ingenting, men jeg brydde meg ikke, festet og levde livet. Kona giftet seg på nytt, blomstrende, sønn kalte stefar for pappa, og jeg brydde meg ikke…
Og du? spurte Eirik, tett røykring rundt ham.
Jeg? Ble ferdig med festingen, ingen familie, ingen kone, ingen barn. I dag fylte min sønn femti, jeg ville gratulere ham, men han slapp meg ikke inn, sa jeg ikke var faren hans, at jeg kunne fortsette å feste uten ham… Han har rett, jeg er skyldig.
Hvor skal jeg kjøre deg? spurte Eirik, trommet frustrert på rattet.
Jeg bor her borte, kjør videre, ikke tenk på meg… sa den gamle og tuslet mot blokka like ved veien. Eirik så til han kom inn, ventet litt, og kjørte videre. Ved supermarkedet kjøpte han blomster.
Unnskyld meg, tilgi, sa Eirik, og knelte foran sin gråtende kone hjemme. Slapp av, kjære.
Han tok sønnen fra henne, gikk inn på et annet rom, vugget ham og mumlet med hes stemme: «Når alle leker er trøtte…».
Forbauset sovnet sønnen snart, med liten hånd på pappaens bankende hjerte. Med ømhet så Eirik på gutten: «Jeg vil se sønnen min vokse, høre at han sier pappa.»
Har du vært ute og reddet druknede igjen? møtte hans gamle kone bestefaren i døra med et smil. Han hang fra seg frakken og nikket.
Ja, jeg har det. Noen må jo banke inn visdom til ungdommen.
Hvordan kjenner du hvem som trenger hjelp?
Jeg trengte det selv da jeg var ung…
Kom til kjøkkenet, redningsmann, og husk at i morgen skal vi på jubileum til sønnen ingen druknede i morgen kveld, sa hun og så kjærlig på ham.
Det har jeg ikke glemt femti år har vår arving, vår kjærlighet, hvordan skulle jeg glemme det? Han gikk omslynget av kona til kjøkkenet, med et smil om munnen…
