Lei, alt er over! Nå går jeg! Hvor mye tåler man egentlig!
«Lei, alt er over! Nå går jeg! Hvor mye tåler man egentlig! Barn, hennes evige trøtthet, hjelp meg, hjelp meg men jeg vil ut og leve, som før! Jeg vil ha nærhet igjen! Jeg jobber jo! Jeg vil komme hjem til min kjære kone, til en kvinne Nå blir jeg hos Harald en stund, så finner jeg meg en yngre skjebnen altså» Satt bak rattet og kjente at i dag, dette var det siste, det var slutt mellom meg og Elise. Jeg nervøst tok et drag av røyken.
Historien vår er gammel som fjellene. Vi møttes, ble hodestups forelsket, lidenskapen tok oss med storm, glemte beskyttelse, et par måneder senere sto hun der med den positive testen.
Selvfølgelig, få barnet. Dette klarer vi,- sa jeg bestemt, og alle tanter og onkler nikket samstemt vi hjelper, bare fød!… Bryllup, fødsel, lykkelige tårer en sønn!… Og så… var den bekymringsløse tilværelsen over. Elise ble en sliten mor alltid trøtt, ugredd hår, barnets evige skrik, selv om natten, «hjelp meg, hjelp meg», det eneste jeg hørte Hvor ble det av jenta mi? Slekt forsvant fort Vi var igjen alene om foreldreskapet…
Jeg kan ikke mer! – sa jeg til Elise i dag og slo døren foran henne og barnet som begge grein.
Det hvinte i bremsene… Plutselig sto det en mørk, kroket skikkelse foran bilen.
Vil du virkelig gi opp livet? Jeg sprang ut og møtte skikkelsen.
Mannen i frakken rettet seg opp, og møtte blikket mitt med triste, gamle øyne, hvisket:
Ja.
Jeg ble satt ut av svaret:
Trenger du hjelp, far? Skal jeg hjelpe deg?
Jeg vil ikke leve lenger.
Kom igjen, jeg kjører deg hjem. Kanskje jeg kan hjelpe hvis du forteller meg?- Jeg tok forsiktig tak i hånden hans og ledet ham til bilen.
Fortell, gamle, jeg fyrte opp en ny røyk.
Den historien er lang.
Jeg har tid.
Den gamle så på meg lenge, så opp på fotografien over dashbordet:
For femti år siden møtte jeg en jente, forelsket meg med en gang. Alt gikk fort, før vi visste ordet av det var vi familie, barn, sønn, arv… Og da skulle man tro lykken var der! Men jeg ville at alt skulle være som før, kjærlighet, lidenskap, frihet. Kona var sliten, barn, hus, alt havnet på henne. Jeg hjalp aldri… På jobben fant jeg en annen kvinne, vi fikk det gående Kona oppdaget det, og alt falt sammen. Skilte oss. Det ble ikke noe med henne heller, jeg brydde meg ikke. Levde rundt, ensom. Og hun giftet seg på nytt, ble flott, sønnen kalte stefar for pappa jeg var likegyldig.
Og du da? spurte jeg, nervøst og tente en ny sigarett.
Meg? Jeg festet og levde. Ingen familie, ingen kone, ingen barn. I dag fylte sønnen min femti. Jeg ville gratulere, men han slapp meg ikke inn. Den gamle begynte å gråte. Jeg har selv skylden. Han sa: Du er ikke faren min. Fortsett å leve rundt.
Hvor vil du at jeg skal kjøre deg, far? Jeg slo frustrert på rattet.
Jeg bor her, det er greit. Kjør videre, ikke tenk på meg Han gikk ut og stavret mot blokka ved veien. Jeg sørget for at han gikk inn, sto litt, og kjørte så til butikken og kjøpte blomster.
Tilgi meg, tilgi meg! jeg gikk inn hjemme, og falt på kne foran Elise som grein. Ta en pause, kjære.
Jeg tok sønnen fra armene hennes, gikk inn på barnerommet, vugget ham og sang med skurrete stemme: «Sover de små…»
Overrasket sovnet gutten fort, la hånden trygt på hjertet mitt som slo så raskt. Jeg så på ham med kjærlighet: Jeg vil se sønnen min vokse opp, jeg vil høre «pappa».
Har du reddet «druknende» igjen? sa Kari, mens hun møtte sin gamle mann i døren. Han smilte og hang fra seg frakken.
Ja, jeg har vel det. Noen må fortelle ungdommen livets realiteter.
Hvordan vet du hvem som trenger det?
Jeg trengte det selv, den gang…
Kom, spis, redningsmann. Forresten, husker du at vi skal til jubileet til sønnen i morgen? Ingen «druknende» på kvelden! Kari så på ham med kjærlighet.
Jeg har ikke glemt det, femti år for vår sønn, vårt liv, det kan man ikke glemme. Han omfavnet Kari og gikk med henne til kjøkkenet, smilende.
