En ubehagelig ettersmak
Nå er det nok, det blir ingen bryllup mellom oss! utbrøt Ingrid.
Vent nå litt, hva har skjedd? Leon ble forvirret, alt har vel gått greit!
Greit? smilte Ingrid skjevt, ja, kanskje det. Men, hun tidde noen sekunder, lette febrilsk etter ordene… så slapp hun ut den rene sannheten, sokkene dine stinker! Jeg klarer ikke tanken på å lukte på dem resten av livet!
Sa du virkelig det? moren til Ingrid gispet da hun fikk høre at Ingrid ville trekke søknaden om vielse, helt utrolig!
Hvorfor ikke? trakk den vordende bruden på skuldrene, det er jo sant. Du kan ikke påstå at du ikke har lagt merke til det.
Jo da, jeg har merket det moren ble flau, men… det er jo så nedverdigende. Jeg trodde du elsket ham. Han er jo grei nok. Det med sokkene, det kan jo løses.
Hvordan da? Skal jeg lære ham å vaske føttene? Skifte sokker? Begynne med spray? Mamma! Hører du hvor absurd det er? Jeg har faktisk planlagt å gifte meg! For å ha en mann å støtte meg på, ikke for å oppdra en voksen gutt!
Men hvorfor ble du med så langt da? Hvorfor sendte inn søknaden om ekteskap?
Alt var jo deg, mamma! «Leon er så snill og omtenksom. Jeg liker ham veldig godt», var ikke det dine ord? Og dessuten: «Du er tjuetosju nå. Kanskje på tide å slå seg til ro og gi meg barnebarn.» Hva har du å si til det, da?
Men Ingrid, jeg trodde ikke du fremdeles var usikker. Trodde alt var ordnet mellom dere, svarte moren, og vet du, jeg er glad jeg ikke tok feil av deg: Du tenker deg om og tar din egen avgjørelse. Bare, dette med «stinkende sokker» det er jo litt drøyt. Det ligner ikke deg.
Jeg gjorde det med vilje, mamma. Så han skulle forstå. På hans språk. Så det ikke var noen vei tilbake…
***
I begynnelsen syntes Ingrid at Leon var både morsom og litt klossete. Han gikk alltid i jeans og den samme t-skjorten. Han snakket ikke om Edvard Munch, men kunne prate i timesvis om gamle norske filmer. Da lyste han opp i øynene.
Alt føltes enkelt og trygt sammen med ham.
Det var nettopp denne tryggheten som tiltrakk Ingrid, som var lei av turbulente forhold og det evige jakten på «den rette».
Etter to måneder med besøk på kino og kafé, foreslo Leon sjenert:
Skal vi dra hjem til meg? Jeg kan lage kjøttkaker til deg. Har laget dem selv!
Invitasjonen var så varm og familiær at hjertet til Ingrid hoppet et ekstra slag. Og det å høre «Jeg har laget dem selv» det var avgjørende.
Så hun takket ja…
***
Ingrids inntrykk av Leons hjem var ikke spesielt positivt.
Det var ikke skittent, men var preget av rot, manglende smak og litt forsømmelse. Grå vegger uten dekor, en slitt sofa med bare én pute. Golvet fullt av hauger med esker, bøker og gamle blader. Et par joggesko midt på gulvet. I tillegg var luften tung av støv og gammel lukt.
Hele rommet minnet mer om et sted man bare stopper, enn et hjem man bor i.
Hva synes du om min borg? Leon slo ut med armene, og smilet viste ingen spor av sjenanse. Han var stolt! Og helt ærlig, så han ikke noe galt med det.
Ingrid tvang fram et smil; hun likte jo fyren og ville ikke krangle.
Kjøkkenet var ikke bedre: bordet hadde et tynt lag støv. I vasken sto skitne tallerkener og kopper med mørke striper. På ovnen, en gryte som hadde sett bedre dager. Ingrid festet blikket på vannkokeren.
«Lurer på hvilken farge den egentlig har», tenkte hun.
Humøret sank.
Ingrid lyttet distré mens Leon entusiastisk fortalte historier for å få henne til å le. Da han rakte henne en tallerken med kjøttkaker, avslo hun bestemt og sa hun gikk på diett.
Å legge noe fra dette kjøkkenet i munnen, var uaktuelt.
Hjemme igjen tenkte hun gjennom besøket.
På overflaten, små, ubetydelige ting. Gutten bor alene, har ikke helt kontroll på husholdningen. Og så?
Men bak alt dette rotet så hun noe mye større, og litt uforklarlig: Hvordan kan noen bo sånn? Ikke fordi det er for mye å vaske én tallerken. Men fordi… for ham er dette normalt!
Det var en ekkel ettersmak, rett og slett…
***
Senere kom Leon på besøk til Ingrid. Han fridde offisielt og ga henne ring. De leverte vielsessøknaden. Foreldrene gikk i gang med bryllupsforberedelser.
Det var hyggelig å være forlovet. Men de gangene Ingrid var alene og tenkte på Leon, som hele tiden ville gjøre noe fint for henne, lagde kjøttkaker og fortalte vitser, dukket det… underlige vannkokeren opp for hennes indre blikk.
Og Ingrid skjønte: Det er ikke bare en vannkoker. Det er bevis! På hvordan Leon forholder seg til livet, hjemmet, seg selv. Og ganske sikkert også til henne.
En dag forestilte hun seg en felles morgen sammen, og grøsset.
Hun våkner, kommer på kjøkkenet og finner halvdrukket te og brødsmuler. Ber han rydde opp, og han ser spørrende på henne, akkurat som han gjorde med leiligheten, og skjønner ingenting. Han ville ikke protestere, ikke rope. Han ville bare… ikke forstå. Og hver dag må hun forklare, rydde, minne ham på ting. Kjærligheten hennes vil langsomt dø av tusen små sår han aldri ser.
Mens mamma er helt i ekstase over bryllupet.
***
Å gifte seg…
All ro og varme Ingrid følte hos Leon forsvant sakte, erstattet av tung uro.
Ingrid, spurte Leon nesten daglig, med urolige øyne, Er vi ok? Vi elsker jo hverandre?
Selvfølgelig, svarte hun, med en følelse av noe som brast inni henne.
Til slutt bet Ingrid tennene sammen og snakket med venninna si, og fortalte alt.
Hva er greia, da? skjønte ikke og stusset Marte. Litt støv, en vannkoker… Min mann etterlater et jordras på kjøkkenet og legger ikke merke til det. Menn ser ikke sånt!
Nettopp! De ser ikke! hvisket Ingrid. Og han vil aldri se. Men jeg vil se! Hver dag! Og det vil drepe meg sakte.
***
Hun klandret ham ikke. Han var ærlig. Han levde bare på en annen planet. Der en skitten tallerken i vasken var normal. Men for henne var det et tegn på uforstand og likegyldighet.
Hun skjønte at det ikke handlet om renslighet. Det handlet om å se verden på totalt ulike måter. Bruddet som begynte i hennes hode, ville bli en dyp kløft med tiden.
Så det er bedre å stoppe nå, enn å våkne opp på bunnen av den kløften etter noen år når det er for sent.
Hun ventet bare på det rette øyeblikket…
***
Ingrid og Leon ble invitert på fest.
De kom, tok av seg yttertøy og sko…
Gikk inn i stua…
Den ekle lukten fulgte dem.
Ingrid skjønte ikke med én gang hvor den kom fra.
Men da hun forstod, og så at det ikke bare var henne, men alle i rommet, ble hun så flau at hun ville synke i gulvet. Uten å si ett ord, løp hun ut, kledde på seg og forlot stedet.
Leon løp etter, tok henne igjen, og grep hånden hennes. Da snudde hun seg, blikket fullt av fortvilelse og sa:
Det er slutt! Det blir ikke noe bryllup!
***
Bryllupet ble det aldri noe av.
Ingrid mener hun gjorde det rette, og angrer ikke.
Som for Leon…
Han skjønner ennå ikke hva som egentlig var problemet? Sokkene lukter pytt sann! Han kunne jo bare tatt dem av…
Og slik lærer vi: Det er ikke alltid små ting man overser, er så små for den andre. Å respektere forskjeller i hvordan man lever, kan være avgjørende for et lykkelig liv sammen og noen ganger er det bedre å gå hvert til sitt enn å undervurdere betydningen av egen trivsel.
