Ikke rør ved fortiden
Ofte sitter Tiril og grubler over livet sitt. Hun har passert femti, og hun kan ikke si at ekteskapet hennes har vært lykkelig alt på grunn av mannen hennes, Jørgen. I ungdommen giftet de seg av kjærlighet, begge var glade i hverandre. Men på et tidspunkt begynte noe å endre seg hos Jørgen, og Tiril merket det ikke før det var for sent.
De bodde på landet, i et hus tilhørende svigermoren, Anna. Tiril la alltid vekt på at det skulle være fredelig hjemme, hun respekterte Anna og fikk mye varme tilbake. Tirils mor bodde i nabogrenda med yngste sønnen, hun var ofte syk.
Anna, hvordan trives du egentlig med svigerdatteren din, Tiril? ville nysgjerrige nabokjerringer vite, enten de møttes ved brønnen, i butikken, eller på veien.
Jeg har ikke noe vondt å si om Tiril, hun er respektfull, flink i huset, driver gården bra og hjelper meg med alt, svarte Anna alltid, rolig og vennlig.
Ja, vi tror ikke på det! Når har svigermor noen gang rost svigerdatteren sin? Nei, det har vi aldri hørt om, lo damene.
Hva dere tror, kommer ikke meg ved, sa Anna og ruslet videre.
Tiril og Jørgen fikk en datter, Ingrid, og alle gledet seg. Anna gransket barnebarnet:
Tiril, du, Ingrid er jo lik meg, smilte Anna, og Tiril lo, henne var det det samme hvem datteren lignet.
Da Ingrid fylte tre år, fikk Tiril en sønn til. Ny glede og nye hverdagsrutiner. Jørgen jobbet, Tiril var hjemme med barna, og svigermor hjalp til med alt. De levde som de fleste, kanskje litt bedre rolig og uten dramatiske episoder, Jørgen drakk ikke slik mange andre ektemenn gjorde i bygda. Noen koner måtte ofte lete etter mennene sine bak samfunnshuset, der mennene lå bakfulle etter en fuktig kveld. Da slepte konene dem hjem, forbannet og slitne.
Mens Tiril ventet tredje barn, gikk ryktene om at Jørgen svek henne. På bygda holdes ingenting hemmelig, snart visste alle om Jørgen og Turid, enka. Nabokjerringen, Benedicte, kom innom.
Tiril, du bærer Jørgens tredje barn, og han… Benedicte bannet, er så utakknemlig, ligger med andre damer.
Benedicte, kan det være sant? Jeg har ikke merket noe, svarte Tiril forbauset.
Hvordan skulle du merke det? To små, en på vei, huset, svigermor og gårdsdriften… Han gjør hva han vil. Hele bygda vet at de holder på, Turid skjuler ingenting.
Tiril ble trist og svigermoren visste også, men sa lite, hun syntes synd på svigerdatteren. Anna hadde skjelte ut Jørgen flere ganger, men han viftet det bort:
Mamma, hva vet du? Kjerringer snakker, det er slikt de gjør.
En dag kom Benedicte løpende.
Tiril! Jeg så Jørgen smette inn til Turid, holdt på å komme rett fra butikken. Vil du ende opp alene med tre barn? Gå til Turid og napp henne i håret! Du er gravid, han tør ikke røre deg, klemte Benedicte ut.
Tiril visste hun ikke ville ta kampen med Turid, hun var kjent for å være hissig og hard. Mannen hennes druknet en gang i elva etter fyllekalas, de levde dårlig og det var evig bråk i huset. Turid var seig og forsvarte seg alltid. Etter å ha tenkt seg om, bestemte Tiril seg:
Får gå og se mannen min i øynene og tvinge ham til å være ærlig. Han nekter alltid og sier det bare er bygdesladder, sa hun til Anna, som prøvde å stoppe henne:
Tiril, du må være forsiktig, du er høygravid…
Det var sen høst, mørket hadde falt på. Tiril banket på vinduet til Turid og ventet. Turid sa gjennom døra:
Hva vil du? Hvorfor banker du på?
Slipp meg inn! Jeg vet Jørgen er hos deg, alle har sagt det, ropte Tiril.
Ja, og du tror jeg åpner for deg? Dra hjem, få folk til å le av deg, lo Turid bak døra.
Etter noen minutter snudde Tiril og gikk hjemover hun skjønte Turid aldri ville åpne. Sent på natt kom Jørgen hjem, beruset. Han drakk sjelden, men nå likevel. Tiril satt våken.
Hvor var du? Jeg vet du var hos Turid, hun åpnet ikke døra… Du vet godt hva jeg snakker om.
Hva er det du prater om, Jørgen hisset seg opp, jeg var ikke der. Jeg drakk med Geir, han som haltet. Tiden fløy.
Tiril trodde ham ikke, men holdt kjeft, var ikke typen til å lage bråk. Dessuten hva kunne hun gjøre? “Den som ikke gripes på fersk gjerning,” tenkte hun, og grublet hele natta.
Hvor skulle jeg dratt med to barn og et tredje på vei? Moren min er syk, broren min har selv tre barn i et trangt hus. Vi kan ikke presse oss inn der…
Og moren, hver gang Tiril klaget over Jørgens svik, sa alltid:
Hold ut, jenta mi. Du har valgt ham, fått barn, så hold ut. Tror du jeg hadde det lett med din far? Han drakk og jaget oss, husker du vi gjemte oss hos naboene? Gud har sine veier han tok ham til slutt. Men jeg holdt ut. Jørgen jobber, slår deg ikke, drikker ikke hele tida. Kvinnens skjebne er å tåle.
Tiril var ikke enig i alt, men hun visste hun ikke kunne dra. Anna trøstet henne også:
Jenta mi, hvor skal du med tre barn? Vi får klare oss sammen mot Jørgen.
Den tredje kom det ble en svak liten datter, Astrid. Tiril tror bekymringen hennes under svangerskapet gikk ut over barnet. Men etterhvert ble Astrid roligere, Anna ga henne mye oppmerksomhet.
En dag kom Benedicte flyende:
Tiril, har du hørt siste nytt? Turid har tatt inn Marius i huset hos seg, kona hans har jaget ham ut.
Ja vel, det får stå til… svarte Tiril, og pustet lettet ut; hun visste da Jørgen holdt seg unna Turid.
Men allerede etter en måned kom Benedicte igjen:
Marius har rømt fra Turid, gått tilbake til kona! Nå må hun finne seg en ny mann, hun gir seg aldri… Hold deg nær Jørgen, før han begynner å løpe etter henne igjen! sa Benedicte formanende.
Tiril og Jørgen levde fredelig igjen. Anna var også glad for det. Men hvis det bor en rastløs djevel i en mann, sitter han ikke stille ved kone og barn.
På vei hjem fra butikken møtte Anna en gammel venninne, Anniken.
Anna, hvem har Jørgen tatt etter? Tiril er god og snill, du skryter jo til og med av henne hva mangler han?
Er han ute på vift igjen, Anniken?
Jepp han driver fortsatt og flørter. Livet hos dere er jo som hjemme hos Gud, han har alt. Nå løper han etter Vera som jobber på kaféen…
Anna sa ingenting til Tiril. Skjelte ut Jørgen bak lukkede dører, ba ham skjerpe seg, men voksne mannfolk lytter ikke til gamle mødre. Jørgen ble sint og ba henne blande seg ut.
Mamma, jeg jobber for familien, tjener penger, og dere går rundt og anklager meg tror på kjerringprat!
Han drakk ikke mye før, nå sluttet han helt.
Årene gikk. Barna ble voksne. Ingrid giftet seg etter endte studier og ble boende i nabokommunen. Sønnen fullførte universitetet i byen og giftet seg med ei lokal jente.
Yngste datteren, Astrid, avsluttet skolen og ville studere i kommunen. Jørgen var roligere, jobbet og var hjemme, ofte på sofaen; helsa sviktet. Han sluttet helt med alkoholen.
Tiril, jeg kjenner det stikker i brystet, verker i ryggen, klaget han, kneet mitt slår seg vrangt, lurer på om det er leddene som klikker nå. Kanskje jeg må oppsøke lege på kommunesenteret.
Tiril følte ingen medlidenhet. Hjertet hennes hadde for lengst blitt hardt som stein etter alle tårer og skuffelser hun hadde gått gjennom før mannen roet seg.
Nå, når helsa svikter, ligger han hjemme og klager, tenkte hun, kanskje de andre kvinnene kan ta vare på ham, la dem gjøre nytten for en gangs skyld.
Anna var død, gravlagt ved siden av mannen. Hjemmet til Jørgen og Tiril var stille. Barna og barnebarna besøkte dem av og til, og da var de glade sammen. Jørgen var stadig på helseklager, og kunne til og med finne på å skylde på Tiril for manglende pleie. Ingrid kom med medisiner og stelte rundt ham, advarte moren.
Mamma, ikke være hard mot pappa, han er jo syk, sa Ingrid, og Tiril kjente et stikk, datteren var på farens side.
Datter, han har seg selv å takke, ungdomstiden hans var stormfull. Nå ønsker han medlidenhet. Jeg mistet min helse i bekymringene, den gang han sviktet oss, prøvde Tiril å forklare.
Sønnen prøvde også å oppmuntre faren; de kommuniserte mer, hvilket var naturlig menn imellom.
Barna forsto aldri helt moren, selv når hun prøvde å forklare hvor alene hun følte seg med barn, mens hun holdt ut alt bare for dem. Hun hadde båret smerten, men hva fikk hun høre?
Mamma, ikke grav opp fortiden, ikke plags pappa mer, sa Ingrid, broren var enig.
Mamma, det som har vært, har vært, la sønnen til og strøk henne over skulderen.
Det sved litt i Tiril, men hun forstod dem. Uansett, livet går videre.
Takk for at dere leser, følger og støtter lykke til videre i livet!
