VebjørnKjellberg får livet sitt i gang med en avvisning.
Hans mor, Ingrid, føder ham sent på natten, holder ham i omtrent en time mens hun gråter, og uten å tenke på om han overlever, pakker hun ham inn i et gammelt teppe og ber samboeren sin om å kaste pakken i søppelet.
– «Søppelet blir hentet i morges, så det er overstått! Hvorfor? Gå nå, før folk våkner!»
Heldigvis våkner folk i den lille blokkbygningen i Stavanger tidlig. Ingrid sin samboer, en enkel kar uten store ambisjoner, kaster ikke Vebjørn i søppelkassen, men legger ham ved siden av den og dekker ham med en gammel frakk som noen har kastet.
Vebjørn fryser ikke, men venter på naboen Torill, som tidlig på morgenen går ut med den rastløse hunden Mokka. Mokka har plutselig fått så sterkt behov for å tisse at den bjeffer så høyt at Torill nesten mister balansen i pysjamasen. Hun klemmer den våte snuten mellom fingrene, roer den ned et øyeblikk, og stormer ut i gangen med en halvtåpne kittel og tøfler, mens hun mumler på mannen om at jubileumsgaven hans skulle vært mer gjennomtenkt.
Mokka, fylt av frihetsglede, løper rundt i gårdsplassen, gjør sine forretninger, stopper så opp, ser på den kalde morgenen, nynner litt, og snuser mot søppelkassen uten å bry seg om Torills rop:
– «Hvor i all verden er du på vei, sånn? Stopp! Hvem roper du på?»
Mokka stopper ikke. Den svirrer rundt søppelkassen, snurrer rundt teppet der Vebjørn ligger, og gir fra seg et skrik som får Torill til å gisper.
– «Herregud! Hva er det? Hva har du funnet?»
Nysgjerrigheten vinner over forsiktigheten, og Torill fjerner frakken, drar av teppet og roper høyt:
– «Å kjære folk! Hva er dette? Hjelp meg!»
Torills ektemann, Mikael, ligger vanligvis dypest i søvne. Hverken Mokkas bjeffing, en hammerslag fra naboen som kun jobber i helgene, eller husarbeidet kan vekke ham bare konas gråt gjør ham våkne.
– «Torill! Jeg kommer!» mumler Mikael mens han slår seg opp i fargerike, håndsyde bokser, tramper ned til gården, ennå usikker på situasjonen, men sikker på at Torill trenger ham.
Det han ser får ham til å bli helt våken: Vebjørn har blitt reddet fra en kald natt. Mikael tar av seg bokser, klemmer Torill, og sier:
– «Slapp av, ta av kiten!»
– «Mikael!»
– «Torill, ikke krangle! Han fryser ellers helt!»
Vebjørn, som ennå ikke forstår hva de voksne vil gjøre med ham, lager en svak lyd et lite klynk. Mikael tar den varme kiten fra Torill, pakker Vebjørn inn, og løper mot trappen, roper på Mokka:
– «Inn igjen!»
Ambulansen ankommer raskt. Vebjørn blir fraktet til sykehuset. Torill gråter i armene til mannen, så går hun for å lage frokost, og gir Mokka nesten all resten av pølsa i huset, av medfølelse.
Hvem hun føler mest medfølelse for Mokka, den nyfødte gutten eller seg selv blir et mysterium selv for henne.
Det ser ut til å være slutt på historien. Vebjørn trenger ikke gå tilbake til den blokken der livet hans nesten endte. Men skjebnen har andre planer. Den lille gutten har funnet en ny ro, stirrer på det hvite taket på sykehusrommet, spiser med appetitt, sover tungt og får sykepleierne til å smile med sin stille oppførsel.
– «Et gullklump, ikke et barn! Så rolig! Ikke gråter. Andre skriker, men han roper bare når det er nødvendig. Hvem våger å si nei til en slik gave?»
Vebjørn kan ikke svare. Han vet ikke at han har en mor, og han vet heller ikke at faren, som aldri ville vite om ham eller sine andre barn spredt over landet, har forsvunnet fra livet hans. Navnet hans blir gitt av sykepleieren som passer ham, og etternavnet av barnevernet: Kjellberg, som alle andre avviste barn.
I barnehjemmet blir Vebjørn elsket. De koser seg med ham fordi han ikke er krevende, han venter tålmodig på at noen skal komme.
– «Han blir raskt tatt inn. Så pen, så frisk. Hvem kan si nei?» mumler barnepleierne i kor.
Men skjebnen tar ham likevel. Etter noen uker får han en ny mor som, seks måneder etter at hun har ordnet papirene, innser at hun ikke vil oppdra et fremmed barn. Hun leverer ham tilbake, som en leketøysbutikk: «Ikke likt, ta det tilbake».
Den nye faren, Erik, protesterer ikke. Han gleder seg til å endelig bli far til sitt eget barn etter ti år uten håp. Legene sier at han aldri blir far, naturen vil ikke la ham få barn.
Vebjørn forstår fortsatt ikke helt livet sitt. Han blir trist når han ikke lenger får bli holdt i armene om natten eller få en vuggesang. Han glemmer raskt, som folk ofte gjør de husker det dårlige, men glemmer det gode.
Han stirrer fortsatt på taket, spiser grøt, og blir glad når noen klapper ham.
Etter tre år kommer en ny familie. Vebjørn sier bestemt:
– «Jeg er Vebjørn!» og rekker hånden til den som vil bli hans far.
– «Hva med ham, en merkelig? sier faren, og ser på den vakre, like vakre kona si, Elise. Nei, vi trenger en frisk gutt! Denne gutten passer ikke.»
Vebjørn har nettopp lært om høsten fra barnepleierens rim:
– «Se, Vebjørn, høsten er her! Regnet gråter, bladene legger seg som et teppe. Vakkert, ikke? Høsten blir din venn! Du er født i september, kanskje lykken kommer nå? Få foreldre, Vebjørn! Det ville vært fantastisk!»
Skjebnen lytter, og de som skulle ta ham, snur seg og drar. Vebjørn forstår ikke hvem de er, men glemmer dem dagen etter.
Barnepleieren, nå eldre, ser på gårdsplassen der Vebjørn en gang ble funnet. Hun ser Torill som går med Mokka, ser på søppelkassen og sukker, fordi historien hennes er tung.
Torill vokste opp som en livlig jente, drømte om stor kjærlighet, men var aldri vakker nok for de fleste menn. Hun fikk på seg en ny kjole av moren, som kritiserte henne:
– «Skal den være kortere? Legg til lengde på beina, så du blir penere.»
Torill lærte å kle seg, å se på menn med et kritisk blikk, men også å elske seg selv. Hun fullførte universitetet, fikk en jobb, men møtte aldri den store kjærligheten. Foreldrene kjøpte en bruktbil, som hun brukte til å komme seg til jobb, siden bussen var upålitelig.
Hun lærte å kjøre, fant en god mekaniker, Mikael. De ble kjærester, fikk blomster og sjokolade, og giftet seg uten store overraskelser.
Legene sa at de ikke ville få barn, men de holdt sammen. En dag dukket Mokka opp igjen, etter å ha gått bort i to dager. Hun var skitten og våt, men levende.
– «Mokka! Endelig! ropte Torill og klemte hunden. Hvor har du vært?»
Mokka slikket henne i nesa, og Torill husket plutselig den lille, runde hodet til den babyen hun eneste gang hadde holdt i noen minutter.
– «Mikael! ropte hun, men Mikael var allerede på vei, klar til å høre alt.
Torill fortalte ham om alt: drømmene, frykten, og den lille gutten de hadde funnet en høstmorgen med Mokka.
– «Tror du de har tatt ham inn i en familie? spurte hun med en rød nese, tørket tårer med et kjøkkenhåndkle. Jeg vet ikke, men kan sjekke. Jeg har kontakt med barnevernet som reparerer biler, de vet kanskje noe.»
Mikael avbrøt:
– «La oss gå og sove. Morgen er klokere.»
Et halvt år senere ser Vebjørn rett inn i øynene til den kvinnen han knapt husker, og strekker hånden mot den høye, sterke mannen:
– «Jeg er Vebjørn.»
Mikael tar forsiktig imot og ser på Torill:
– «Stopp å gråte, mamma! Vi må hjem nå.»
