Dagboknotat
I dag har jeg tenkt mye på hvordan livet har utviklet seg for oss. Mannen min og jeg møtte hverandre helt tilfeldigvi ble romkamerater på universitetet i Oslo. Først var vi bare gode venner, men med tiden vokste det fram noe mer mellom oss, og etter hvert fant vi ut at vi ville være sammen.
Selv om vi trivdes i studentboligen, forsto vi begge at det var på tide å gå videre og bygge et hjem sammen. Etter hvert som vi begynte å tjene mer, bestemte vi oss for å investere i en leilighet. Det innebar at vi måtte selge de to rommene vi bodde på i studentboligen.
Vi holdt planene hemmelige, og drømte om å pusse opp leiligheten og så invitere familien til en overraskelsesfest i det nye hjemmet. Men broren til mannen min visste litt om planene våre og tok kontakt med en idé:
«Hvorfor selger dere ikke bodene til meg for en litt rimeligere pris? Vi er jo familie,» sa han, med håp om å spille på følelsene våre. Han påsto at han gjerne kunne betale i avdrag, siden han hadde to små barn. Videre sa han at bodene jo nesten ikke var verdt noe, så det virket unødvendig å betale mye for dem. Han ante ikke at vi allerede hadde solgt dem for lenge siden, og at pengene vi fikk var brukt til å kjøpe leiligheten vår i Oslo.
På snedig måte avslørte han hemmeligheten vår for resten av familien. I stedet for å glede seg på våre vegne, ble broren min tydelig fornærmet, og han stakk av uten å si et eneste ord. Det var ganske åpenbart at han hadde håpet å dra fordel av situasjonen, men vi hadde vært et steg foran hans forsøk på å lure oss.
Jeg ser tilbake på dette med blandede følelser. Noen ganger må man beskytte sine egne drømmer, selv mot familie. Det er både trist og lettende på samme tid. Nå gleder jeg meg til å starte vårt nye liv sammen med Leif og vår kjære elghund, Frøya, i vårt oppussede hjem.
