Sort enke
10. juni
I dag har jeg satt meg ned for å skrive om livet mitt alle tankene som har hopet seg opp i hodet den siste tiden. Det er rart hvor mye som har forandret seg de siste årene, og hvor mye jeg faktisk har opplevd.
Jeg husker da jeg nærmet meg siste året på journalistikkstudiet ved Universitetet i Bergen. Det var da jeg traff Vidar Vidar Bjerke. Alle kjente ham her i byen, han var en velkjent trubadur, komponist og tidligere TV-profil. Han la første merke til meg slank og litt sjenert den gang, men alltid nysgjerrig. Han var godt voksen, hele fjorten år eldre enn meg, men det virket ikke som det betydde noe særlig. Han var en sånn person som satte farge på byen, alltid med en sang eller en morsom replikk.
Gjennom kontaktene sine på TV2 klarte han å fikse meg en plass som programleder, og like etter gikk min første sending på lufta: «Samtaler fra hjertet». Jeg inviterte en psykolog og et par andre lokale kjente, og vi snakket om alt mulig hverdagssituasjoner, dilemmaer og valg folk sto ovenfor.
Vidar var veldig stolt etter første sending og smilte bredt: «Flott levert, Lilja! Dette må vi feire!» Han var 45, hadde vært gift tre ganger, og var stadig på farten restauranter, barer, spa, alltid med et glass vin. Livet hans passet aldri helt inn i en vanlig familie, og alle sa han var mer bohem enn husfar.
Etter hvert ble jeg mer kjent i byen, folk stoppet meg på gaten og spurte om neste episode. Jeg giftet meg med Vidar, og stemmen min ble kjent blant folk som så på programmet. Jeg følte meg på topp, alltid velkledd og blid. En tv-jente med selvtillit, men innerst inne var jeg usikker på ekteskapet. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg: Vidar var stadig beruset, og venner av ham advarte: «Pass deg, Lilja, du er skarp nok til å utfordre ham på sikt.» Men han lo det bort: «Jeg har aldri giftet meg med kloke kvinner før.»
Mens han hadde jaget meg var han den perfekte gentleman blomster, små gaver, til og med sanger han laget til meg. Men da jeg ble hans kone, forsvant den oppmerksomheten. Jeg fikk ikke mer enn katten hjemme Oskar, selvsagt. Hver gang jeg prøvde å ta opp drømmene mine, ble jeg avfeid. Engelsk, mente han, burde jeg lære. Men jeg drøyde i protest helt til Vidars venn Simen, alltid med vidd og stil, påpekte at en kvinne med selvtillit både har høye hæler og behersker engelsk. Da, plutselig, meldte jeg meg på språkkurs, og byttet ut radio med engelske leksjoner.
Livet i den store arveleiligheten etter Vidars bestefar, professor i medisin, var ikke alltid så glamorøst. Vi hadde hushjelp Vera, 43, evig bitter og ensom, men god til å spille rollen som lojal. Jeg følte aldri behov for å skjule noe for Vera: hun hadde oversikt over alt uansett. Hver morgen våknet jeg alene Vidar hadde som oftest sovnet i sitt arbeidsrom, alkoholduft hang tungt i luften. Vera viste meg den tomme akevittflasken og mumlet om saltvannslake til frokost jeg orket ikke svare.
Vi fikk aldri barn sammen han hadde allerede en sønn fra tidligere ekteskap, og jeg var mer opptatt av å bygge karriere. Jeg sendte Vera inn til Vidar en morgen på puten hans var det en rød flekk. «Lilja, du må ringe ambulansen!» sa hun. Panikken grep meg. På sykehuset kom legen ganske raskt ut: «Det er komplisert. Vi kan ikke love noe.» Om kvelden ringte de fra sykehuset Vidar var død.
Det var helt uvirkelig han var ikke gammel, folk kom i hopetall til begravelsen, og Simen holdt tale «La oss ikke sørge, Vidar levde livet og fortjener hvile.» Det føltes som om alt bare raste sammen.
Livet uten Vidar var stille. Vera så på meg med et merkelig uttrykk, hun lurte på om hun kom til å miste jobben. Mange kolleger sa: «Du har fått livet ditt tilbake, ung og selvstendig, og med penger.» Vidar etterlot to solide bankkontoer én til hans sønn, én til meg. Men jeg tjente godt selv, og søkte stadig selskap tok ofte en kaffe på en kafé nær hjemmet etter sending.
En dag etter et opptak trengte jeg å sitte alene. Jeg bestilte et glass spansk vin og lot tankene fare. Da kom en storvokst mann mot bordet «Unnskyld, kan jeg slå meg ned?» Han het Einar, og jeg takket ja. Han var brunhåret, ansiktstrekkene hans minnet meg om en bamse, og han fikk meg straks til å le.
«Kan jeg spandere på deg?» spurte han. Jeg nikket, en napoleonskake holder i massevis. Dagen ble lysere med Einar, og vi ble enige om å treffes igjen.
Neste dag sa jeg til Vera at jeg ikke trengte henne lenger: «Jeg greier meg selv.» Hun ble opprørt, gråt, mente hun aldri ville finne noen andre. Jeg tvilte litt, men hun insisterte «Jeg er så glad i dere, Lilja.» Så hun ble.
Einar, som jeg snart kalte min Kosebamse, ble stadig oftere på besøk og etter tre måneder giftet jeg meg igjen. Selskapet ble lite og privat, men til bryllupsreisen overrasket han med tur til Maldivene. Han var forretningsmann og kunne virkelig spandere på det lille ekstra.
Jeg forventet bare ordinært opplegg fly, hotell og noen turistaktiviteter. Men Einar hadde helt andre ideer: vi fløy første klasse, fikk VIP-mottakelse ved ankomst, fyrverkeri og folkedans på stranden. Villaen hadde fire rom, to bad, basseng og privat strand luksus jeg aldri hadde opplevd.
Jeg lurte ofte på hvor mye han egentlig hadde betalt for alt dette, men brydde meg aldri særlig om økonomien visste bare at han hadde. Han vartet meg opp, sørget for ordentlig frokost, rettet på pleddet og var alltid varm og god.
Vidar hadde alltid vært nedlatende mente jeg burde leve opp til ham, bli som ham. Med Einar var det annerledes han levde for meg, lyttet og var til stede. Jeg trivdes og følte meg vernet.
Vera skrøt også av min nye mann, og var glad for å bo med oss i hans store hus utenfor byen. Men sorg kom snikende en dag jeg så Einar ta frem en sprøyte. «Hva er det du driver med?» spurte jeg. Han svarte rolig: «Det er bare insulin. Har diabetes, men det går helt fint.»
Mens vi lå på stranda tenkte jeg: har jeg virkelig trukket et lykketall denne gangen? Men jeg drømte ofte om mer enn kosebamsen min om en atletisk type, gyllen og sterk. Jeg prøvde å overtale Einar til å trene litt, men han svarte: «Det er vanskelig for meg å bli Apollo, Lilja, jeg må ta hensyn til kroppen.» Jeg bestemte meg for å godta det.
Jeg gikk tilbake til jobben, men tankene kretset rundt ekte kjærlighet. Jeg visste jeg ikke elsket Einar, og kollegene på TV spøkte: «Er du virkelig så trofast mot bamsen din?»
Men egentlig kunne jeg godt ha vært mer uforutsigbar det var bare det at jeg ikke ville såre ham. På nyttårsfesten ble jeg ganske full, og Kåre, en av kollegene, ringte sin venn Are for å følge meg hjem. Are var alt jeg hadde drømt om høy, muskuløs, blendende utstråling. Han tilbød å kjøre meg hjem, og da vi steg ut av bilen, kysset han meg uten forvarsel. Jeg skulle ha stoppet ham, men ville mer. Før jeg visste ordet av det, innledet jeg et forhold til Are han var lidenskapelig, brydde seg ikke om kos og klapp, tok tak i meg, og jeg elsket det.
Einar merket ingenting, jobbet sent med sitt og var sliten. En dag som så mange andre fant jeg meg selv hos Are, da ringte det desperat på døren. Are brummet at han skulle ordne det, men plutselig hørte jeg Einars stemme. Jeg fikk panikk trakk på meg klærne i hast, og der stod han. Han sa ikke et ord og det var verre enn om han hadde ropt.
«Einar det er ikke som det ser ut » prøvde jeg.
«Hvem sladret?» hvisket jeg. Han svarte ikke, men jeg så at han var grå og svett, og sekunder etter sank han sammen. Are ringte ambulansen, og jeg fant insulinpennen i lommen hans ga sprøyte, men han våknet aldri. Legen sa han døde av hjertestans.
Are kjørte meg hjem, og Vera møtte meg ved døra: «Hva har skjedd, Lilja, du er hvit som et spøkelse.» Jeg tenkte med en gang på Vera hun likte aldri Are, og hadde spurt mye om ham. Men jeg tok det ikke opp.
Begravelsen var tung. Kort tid etter kom Einars datter med advokat og ga meg tre dager til å flytte ut av huset kastet en bunke penger på bordet, og sa om jeg ville saksøke, så ville hun likevel vinne. Jeg tok ikke opp kampen, flyttet bare tilbake til arveleiligheten etter Vidar, sammen med Vera.
Arene gikk. Jeg så Are jevnlig, men han var ikke ekteskapsmateriale. Så ringte Kåre: «Lilja, du må sette deg ned Are er død, trafikkulykke. Døde på stedet.»
Jeg ble helt slått ut. Hvorfor dør alle menn jeg bryr meg om? Jeg må ha en sort aura snart kaller folk meg vel sort enke.
Etter noen måneder kom Marius for å snakke på et program jeg ledet. Jeg kjente straks at han så på meg annerledes, og etter opptaket inviterte han meg på kafé. Jeg sa ja følte det var på tide å komme videre.
Marius fikk hjertet mitt til å slå, og jeg ble forelsket som aldri før. Jeg hadde det fantastisk med ham, og han var trygg og kunnskapsrik. Jeg spurte aldri, men visste han hadde verken søsken eller kontakt med faren. Han flyttet inn hos meg, og jeg begynte å lure hvem er han egentlig?
En dag søkte jeg opp Marius på nettet, og der dukket det opp et sjokkerende bilde han var blant Norges rikeste! Jeg lo hysterisk så typisk min flaks men ble også redd. Hva om noe skjer med ham også?
Senere på dagen ringte jeg og fikk vite at han var sendt på sykehuset med hjerteproblemer, men legen beroliget meg: «Han klarer seg, bare et lite anfall.»
Da jeg besøkte Marius, tok han hendene mine og sa: «Jeg elsker deg, Lilja, og vil gifte meg med deg når jeg kommer ut herfra. Vil du?» Jeg svarte ja, kysset ham og kjente lykken komme tilbake. Endelig føles det som fremtiden er min kanskje ekte denne gangen.
Takk for at du har lest dagboken min. Håper du finner lykke jeg prøver i alle fall!
