Jeg husker da Sofie, på kant med sommeren, så frem til nyttårshøytiden. Hun hadde bestemt seg for å dra til Geilo, både for å nyte vinterferien og for å lære seg å stå på alpinski. Datteren, Alva, var på tredje år av studiene ved Universitetet i Oslo, og hadde fullt stipend, så hun måtte ikke betale skolepenger. Sofie delte den gode nyheten med kollegene:
Så flink du er, Alva, du får stipend og trenger ikke betale for utdanningen. Jeg har råd til både jobb og reiser.
Det er sant, Sofie, datteren din er en stjerne. Min egen lille røver er avhengig av at mannen tar seg av alt, så jeg drar sjelden på egenhånd kommenterte Nina, venninnen og kollegaen.
Sofie var avdelingsleder i et stort firma og tjente godt. Hun eide leilighet i sentrum og en bruktbil. Hun hadde blitt skilt for tolv år siden; eksmannen flyttet tilbake til bygda sin og har ikke hatt kontakt med henne eller datteren. Sofie hadde tatt seg av Alva helt på egen hånd, og nå studerte Alva i Oslo og ville sannsynligvis bli der.
Sofie var slank, med kastanjebrunt, tykt hår i en kort bob, brune, alvorlige øyne, alltid høflig og vennlig. Etter skilsmissen hadde hun hatt flere forhold, men ingen av dem hadde utviklet seg til ekte kjærlighet eller ekteskap.
Den toukers turen til Geilo forberedte hun iherdig, en drøm hun hadde hatt siden sommeren.
Åh, Nina, se på denne vinterjakken jeg har kjøpt den er dyr, men den er for meg selv, ler Sofie. Endelig skal jeg lære meg å gå på ski, du og mannen drar ofte på løypene, men jeg har aldri stått på ski. Det hadde vært kjekt med en alpinbakke nær oss.
Før nyttår holdt avdelingen en julefest, lo og danset, og så gikk alle hver til sin ferie.
Sofie, jeg håper du får en skikkelig pause, sier Nina. Vi drar med mann til hans foreldre i Trøndelag. Så sees vi etter ferien. Du kommer litt senere tilbake på kontoret, tre dager ekstra.
Takk, Nina, takker Sofie. Jeg skal prøve å slappe av; jeg pleide å ta ferie om sommeren, men nå bytter jeg til vinter.
Sofie fløy av gårde til Geilo. Etter ferien møttes kollegene igjen, noen med solbrun hud, andre med mørke øyne fra snøen. Nina hilste:
Hei, lille Sofie, du stråler, du ser ut som om du har fått vinger. Du må ha hvilt godt.
Hei, Nina, svarte Sofie. Det var den beste ferien i mitt liv! Så vakre Geilo, Røros og den hvite fjellheimen Jeg lærte å stå på ski og drakk rød vin, smakte på lokale retter. Jeg møtte også Arne.
Sånn er det, lo Nina. Hvem er han?
Han er skilinstruktør og snowboarder. Jeg ble forelsket, sier Sofie med smil.
Gratulerer, endelig noe seriøst i ditt liv, kommenterte Nina.
Sofie og Arne hadde tilbrakt dagene med turer i fjellene, middager på fine restauranter og en romantisk kveld på en fjellrestaurant med utsikt over dalen, hvor han erklærte sin kjærlighet.
Det er som fra film, nikker Nina.
Arne fortalte at han hadde ventet på en kvinne som Sofie i mange år. I regionen finnes mange vakre jenter som må lære seg ski, men mellom dem oppsto en spesiell følelse.
Sofie spurte hva som skulle skje videre. De snakket lenge, og hun måtte velge mellom karrieren i Oslo og livet med Arne på fjellet. Arne ønsket å flytte til Oslo for henne, og lovte å komme tilbake så snart kontrakten hans sluttet.
Da tiden kom for Sofie å reise hjem, tok Arne farvel på flyplassen og sa:
Jeg må jobbe videre i to måneder, så kommer jeg til deg, så sier han, og de klemte farvel.
De holdt daglig kontakt på telefonen, sendte søte meldinger og ventet på gjenforeningen. Sofie fortalte alt til Nina, som fulgte med med bekymring.
Etter hvert som kontrakten nærmet seg slutten, skulle Arne kjøpe billett. Plutselig fikk Sofie en melding fra ham:
Sofie, jeg falt under trening og brakk benet to steder. Legene krever operasjon med en gang.
Sofie ringte ham.
Jeg blir med deg umiddelbart, tar fri fra jobben.
Nei, jeg er på sykehuset. Kan du låne meg tre hundre tusen kroner til operasjonen? Jeg elsker deg, men jeg trenger pengene nå.
Sofie, helt oppslukt av kjærligheten, overførte pengene uten å nøle. Nina uttrykte tvil:
Sofie, du bør sjekke om dette er sant, kanskje ringe legen?
Sofie ga Nina et bestemt blikk, og Nina trakk seg tilbake.
Etter operasjonen ventet Sofie på nyheter. Arne skrev:
Takk for hjelpen, jeg vil tilbakebetale deg så fort som mulig. Vent på meg.
Sofie svarte med tårer i øynene, lovte å vente til han var frisk.
Da Arne skulle kjøpe flybillett, manglet han tretti tusen kroner. Han ba igjen om pengene, og Sofie ble nervøs. Nina så på henne:
Hva skjer nå?
Sofie viste meldingen; den var lang og klagende, med setningen «Ikke tenk dårlig om meg» og en ny pengeforespørsel. Nina leste den flere ganger og konkluderte:
Dette virker som et svindel. Du bør ikke sende mer penger.
Sofie protesterte:
Arne er trofast, han har bare en vanskelig periode. Hvem vil ellers hjelpe ham?
Nina minnet henne om at man ikke skal gi bort penger til fremmede, og at mange lurer på denne måten.
Til slutt klarte Nina, med hjelp fra sin ektemann, å overtale Sofie til å avslutte kontakten. Ektemannen sa:
Ikke stol på ham, skriv at du ikke kan sende penger.
Sofie ringte Arne:
Jeg har ikke penger, jeg kan ikke hjelpe deg mer.
Arne ble sint, avviste henne med grove ord og la på.
Nina pustet lettet ut:
Sånn, nå er du fri fra ham. Du vil finne en ekte mann som respekterer deg. Det er en skuffelse, men bedre enn å bli utnyttet.
