Bilen gled rolig langs den glatte veien. Ingrid satt i baksetet og stirret dypt inn i den tette skogen som vokste langs veikanten. Sønnens hånd hvilte på rattet, og svigerdatteren, Signe, satt ved siden av. Tankene suste rundt i hodet hennes hvordan kunne hennes egen sønn sende henne til et gamlehjem? Hadde hun sviktet ham på noen måte? Kanskje hadde hun ikke gitt nok kjærlighet, men hun hadde da alltid forsøkt å gjøre sitt beste og gi ham en lykkelig barndom. Men Anders hadde alltid hatt sine egne meninger.
En tidlig morgen kom han inn med en bag full av diverse ting. Ingrid satt på kjøkkenet, nippet til teen og småspiste kjeks. Anders kom inn med selvsikre skritt, slengte baggen fra seg på gulvet og sa med et smil:
Nå, mamma, gjør deg klar for senteret. Du skal dra, det vil bli så mye bedre for deg der.
Hvilket senter, Anders? Hva mener du?
Gamlehjemmet. Jeg har allerede betalt for seks måneder med opphold, og skal snart betale resten. Rommet ditt er flott bare til deg, ingen romkamerater. Og legene der er fantastiske de gir deg massasje og behandlinger, og blodtrykket blir målt til faste tider. Det serveres mat fem ganger om dagen. Alt i alt, mamma, du kommer til å leve som i paradis.
Men, Anders, jeg vil ikke til noe gamlehjem. Jeg vil være sammen med deg, familien min, og dø i mitt eget hjem.
Ikke vær dramatisk. Signe og jeg har tenkt nøye gjennom dette, bestemt oss og betalt for alt. Så ikke oppfør deg som et barn kle deg, så skal vi spise.
Den stakkars morens hjerte verket, en tåre trillet nedover det rynkete ansiktet. Hun husket da Anders var liten og skrubbet kneet sitt, hvordan han satt på fanget hennes, gråt og sa: «Mamma, jeg kommer aldri til å forlate deg.» Hans blå øyne så dypt inn i hennes grønne, og hjertet hennes banket vilt fordi hun alltid trodde han skulle være hennes fremtidige støtte. Og det var nettopp det hun hadde håpet.
Men nå, den blåøyde, gode gutten var blitt til en kald Anders som uten anger sender moren sin fra seg og inn på et sted kalt gamlehjem.
Mens bilen rullet videre, kom minnene om første gang hun møtte faren til Anders tilbake. Minner om forelskelsen ved første blikk, om drømmen de hadde om hus og barn. Og så døde han, hennes første kjærlighet, da hun var seks måneder gravid.
«Min kjære, hvem forlot meg? Hvem?» Tankene og ropet etter hennes tapte kjærlighet vokste seg sterkere, og halsen ble fylt av smertens og sorgens tårer.
