I det siste har mamma begynt å bo alene. Hun skilte seg fra pappa, og broren min bodde hos henne en stund før han flyttet sammen med kjæresten sin. Derfor klager hun ofte til meg over at det er tungt å være alene i et stort hus. Det føles både skummelt og trist, og hun savner noen å prate med. Jeg fikk vondt av henne, så jeg foreslo at hun kunne flytte sammen med søsteren sin, som også bor alene. Men mamma ville ikke høre snakk om det. Hun sier at det er vanskelig å gå sammen i den alderen at man har sine egne vaner.
Da broren min flyttet ut, begynte mamma å besøke oss ofte. Hun kom både når det passet, og plutselig midt i uka. Vi måtte alltid ønske henne velkommen, og sette pris på at hun kom. Selv prøver vi å besøke henne så ofte vi kan. Når vi skal på hytta sammen med familien til svigerinnen min, tar vi henne alltid med. Vi gjør det vi kan for at hun ikke skal føle seg ensom.
Alt gikk greit helt til mannen min og jeg fikk en sønn. Da spurte mamma pent om hun kunne bo hos oss for å hjelpe til med barnebarnet. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra sykehuset. Hun hadde mange gode argumenter, og vi tenkte lenge på det før vi sa ja. Det viste seg jo også at hun var til stor hjelp. Hun stelte babyen og hjalp meg med alt hjemme. Men vi skjønte ikke da at hun nærmest hadde tenkt å bli boende for godt. Nå har det gått to måneder, og hun gir ingen tegn til å ville flytte tilbake. Hun begynte så smått å foreslå at det var mer fornuftig å leie ut leiligheten hennes, siden det bare stod tomt…
Mannen min og jeg er oppriktig takknemlige for alt hun gjør for oss. Hun tar på seg masse ansvar. Men vi begynner å bli slitne av å hele tiden ha henne i huset. Vi lengter etter litt privatliv. Hun er pensjonist og er nesten aldri ute. Hun er alltid hjemme, og hun ordner og styrer med sitt helst på kjøkkenet, hvor hun flytter rundt på alt. Både mannen min og jeg kjenner at vi har for lite plass for oss selv. Vi valgte jo å stifte vår egen familie og bo for oss selv. Leiligheten vår er ikke stor nok for en til og vi kan jo ikke tusle rundt i undertøyet engang. Det stresser oss. Nå begynner mamma også å fortelle hvordan vi bør bruke pengene våre, og hun pirker på mannen min for at han ikke hjelper meg nok.
Jeg har prøvd å snakke direkte til henne, forklart at unge familier må få bo for seg selv. Men mamma synes alltid jeg tar feil. Hun mener det er helt vanlig at voksne barn bor sammen med foreldrene sine, og hun insisterer på at vi ikke klarer å ta vare på den lille alene det er jo et så stort ansvar. Jeg føler meg maktesløs, og vet ikke hvordan jeg skal få henne til å forstå at hun nå har begynt å bli litt uønsket og påtrengende. Jeg synes synd på henne, hun er jo ensom i alderdommen.
Men det er jo ikke noen andres feil at hun og pappa skilte seg. Det er lov å finne en ny kjæreste, hvis hun vil det…
