Du, jeg må bare fortelle deg om noe jeg har gått gjennom. Jeg var sammen med Even i tre år før han spurte om jeg ville flytte inn med ham, noe som betydde å bo hos foreldrene hans. Etter at vi giftet oss, gikk alt bare nedover.
Svigerinnen min la alltid skylden for alt jeg gjorde på Even, og det førte til en haug med misforståelser og småkrangling. Uansett om jeg var på jobb eller hjemme, tvilte hun på avgjørelsene mine. En søndag hadde vi bare lyst til å sove lenge, men hun stormet inn på rommet vårt og kjeftet på oss fordi vi ikke hadde stått opp ennå. Even prøvde å si ifra, men hun mente at det var hennes hus og at hun bestemte der.
Det gikk ikke lenger, så den kvelden begynte Even å lete etter en leilighet vi kunne leie. Prisene i Oslo er jo skyhøye, men vi hadde ikke et annet valg. Så fort vi flyttet ut, ble det faktisk mye bedre.
Etterhvert begynte vi å se på et tomt litt utenfor byen, men vi hadde egentlig ikke råd til å bore etter vann. Vi spurte foreldrene til Even om hjelp. Min egen far døde da jeg var liten, og mamma bor på bygda og har oppdratt de to yngre brødrene mine alene.
Vi startet å bygge et hus fra bunnen av, og plutselig dukket det opp papirer som viste at tomten var registrert på svigermoren min. Jeg ble helt paff og fortalte det til Even. Han sa rolig at det bare var en formalitet, fordi foreldrene hans hadde overført tomten til oss etter at vi hadde betalt for den.
Men jeg stolte ikke på den forklaringen, så jeg ba svigermoren min om å flytte ut av huset vårt. Even og jeg bodde hver for oss i en måneds tid, men han lovte å rydde opp og ga meg håp om at vi kunne fortsette sammen. Noen måneder senere fikk jeg vite at jeg var gravid, og en gammel drøm gikk i oppfyllelse.
Da vi fikk den nyheten, tok vi kontakt med foreldrene hans igjen, men de var akkurat like påtrengende som før. De ringte hele tiden og inviterte oss til å komme med babyen, selv om jeg hadde bedt dem om litt fred. Svigermoren min hisset bare opp stemningen enda mer, og det ble småkrangling både inni og utenfor huset. Jeg minte Even på løftene hans som aldri ble oppfylt, og den sleipe holdningen til familien hans.
Så kom det som virkelig fikk det til å smelle: Svigermoren min ringte mamma og begynte å snakke om å omregistrere huset, men ville at mamma skulle gi avkall på halve verdien. Da mamma sa nei, begynte svigermoren min å klage over at jeg ikke gjorde noen innsats eller visste hvordan man jobbet.
Da gikk det bare opp for meg: Vi kom aldri til å bli enige, for pengene bestemte alt for dem. Det var på tide å slutte å la andre styre livet mitt. Jeg ville leve for meg selv og ikke for folks forventninger.
Jeg angrer ikke et sekund. Jeg vet jeg kan klare meg selv og ta vare på barnet mitt. Mest sannsynlig blir Even boende sammen med moren sin.
Hva tror du egentlig? Synes du jeg gjorde det riktige?
Jeg tror faktisk at man noen ganger må sette seg selv først, spesielt når forholdet til familien er så vanskelig og preget av uenigheter. Alle har forskjellige situasjoner, og jeg gjorde bare det som var best for meg og ungen min.
