Vet du hva, livet mitt har egentlig blitt litt annerledes enn jeg hadde sett for meg. Jeg har aldri giftet meg, og jeg har heller ikke barn. Det er litt merkelig å tenke på, men slik gikk det nå. Nå har jeg blitt 57 år. Jeg hadde bursdag for ikke så lenge siden, og feiret bare sammen med mamma bare oss to. Jeg har egentlig ingen å invitere. Har ikke noen venner, og jeg og mamma har ikke slektninger ellers.
Vi bor sammen, og støtter hverandre alltid. Mamma er blitt 86 år, men hun er i overraskende god form! Selv om helsa hennes blir dårligere litt etter litt, gir hun seg ikke. Hun tar seg fortsatt turer ut alene.
Jeg er pensjonist, men jobber litt ekstra, for pensjonen vår er ikke nok til å leve skikkelig. Likevel prøver jeg å holde motet oppe, og er takknemlig for å ha mamma ved min side. Det er så mange som har det mye verre; noen har verken bolig, familie eller penger.
Vi har det stille og fredelig, mamma og jeg. Om kvelden drikker vi te, strikker, og ser på favorittfilmene og seriene våre. På lørdager baker jeg boller eller kake, og inviterer naboene inn. Da forteller de om familien sin, og jeg gleder meg over andres glede. Jeg håper alltid at både jeg og mamma slipper unna store bekymringer.
Sånn lever vi, rett og slett. Nå ønsker jeg bare at dette livet kan fortsette lenge, for meg og mamma.
