Hva har du gjort med leiligheten min?
Pappa, hva er alle disse nye tingene? Har du raidet en antikvitetsbutikk? Katrine løfter øyenbrynene skeptisk mens hun betrakter den hvite heklede duken på kommoden. Jeg visste ikke at du var så glad i gamle saker. Smaken din er virkelig akkurat som mormor Åse
Oj, Katrinemor? Har du kommet uten å gi beskjed? Ole Pettersen kommer ut fra kjøkkenet. Vi eller, jeg, ventet deg ikke akkurat
Faren prøver tydelig å virke opplagt, men blikket hans er nervøst og litt skyldtungt.
Nei, det synes jeg, sier Katrine misfornøyd og strammer leppene, på vei inn i stuen der enda flere overraskelser venter. Pappa Hvor kommer alt dette fra, egentlig? Hva skjer her?
Katrine kjenner ikke igjen sin egen leilighet.
…Da hun arvet leiligheten fra mormor, var det mildt sagt stusselig her. Sliten norsk1970-talls møbler, en stor tjukk-TV på en avflasset skjenk, rustne radiatorer og tapet som hang og slang steder. Men det var hennes helt egen leilighet.
Etter hvert hadde Katrine klart å spare opp litt, og hun brukte pengene på å pusse opp ordentlig. Hun gikk for en skandinavisk stil: lyse farger, minimalistisk innredning og masse lys som åpnet opp den lille toroms. Hun la hjertet sitt i detaljer, fant gardiner i riktig tone, la myke tepper på gulvet…
Nå henger det derimot en tynn kaprongardin der hennes gamle, tykke lystette gardiner pleide å være. Den dyre, norske sofaen er druknet i et syntetisk pledd med bjeffende tiger. På stuebordet står det en skrikende rosa plastvase full av like rosa, kunstige roser.
Og verre: Luktene. Fra kjøkkenet siver det stekeos og fiskelukt, og det lukter tobakk. Faren hennes har jo aldri røkt
Katrinemor, du skjønner Ole tar ordet til slutt. Det har seg slik at Jeg er ikke alene her lenger. Jeg ville egentlig fortelle deg før, men så ble det liksom ikke noe av.
Ikke alene? stotrer Katrine. Pappa, vi hadde jo avtalt noe annet!
Katrine, du må jo forstå Livet mitt slutta ikke med moren din. Jeg er fortsatt en ung mann, jeg har ikke en gang rett på pensjon ennå. Har jeg ikke rett til en privatliv?
Katrine blir stående i sjokk. Jo, selvfølgelig har faren lov til å finne seg kjæreste. Men må han gjøre det i hennes leilighet?
…Foreldrene skilte seg for ett år siden. Moren tok det med ro og kastet seg inn i livsmestring og venninner. Hun hadde alltid folk rundt seg, og savnet ingenting.
Ole derimot ble knust. Han dro tilbake til sin gamle leilighet, men den hadde han leid ut i ti år, og sist røk alt da en leieboer sovnet fra sigaretten sin. Han hadde ikke råd til oppgradering, og leiligheten ble stående og forfalle med svertede vegger, knuste vinduer, og mugg på vinduskarmen. Et krypinn ingen kunne bo i.
Katrine, jeg vet ikke hvordan jeg skal bo her sukket han da, nedtrykt. Det er jo farlig, og det er for mye å fikse før vinteren. Pengene strekker altså ikke til alt. Jeg får vel bare fryse det er vel min skjebne.
Katrine klarte ikke å se faren slik, ikke etter alt han hadde gjort for henne. Og nå sto hennes egen leilighet tom, etter hun flyttet inn med ektemannen nylig. Hun ville aldri finne på å leie ut etter farens mareritt.
Pappa, bo hos meg en stund, foreslo hun. Alt er ferdig og i orden der. Du pusser opp hos deg sakte, og når du er klar flytter du tilbake. Bare én regel: Ingen gjester.
Kan jeg virkelig det? spør faren takknemlig. Tusen takk, vennen min! Du redder meg. Lover at det skal bli stille og rolig.
Ja, rolig var det.
Mens Katrine tenker over samtalen deres, åpnes baderomsdøren med et velluktende damp. Ut sklir en kvinne på rundt femti, i Katrine sitt deilige morgenkåpe. Hennes favoritt. Kåpen er knapt stor nok for den fremmede damen.
Oi, Olemann, har vi besøk? spør hun med røykstemmen og et overlegent smil. Du kunne sagt fra, så jeg slapp å gå sånn.
Hvem er du egentlig? sier Katrine og kniper øynene sammen. Og hvorfor har du på min morgenkåpe?
Jeg er Jorunn, din fars kjæreste. Hvorfor er du så nervøs? Jeg tok den bare den hang jo der og gjorde ingenting.
Katrine kjenner hvordan blodet dunker i tinningen.
Ta den av. Nå, sier hun kaldt.
Katrine! roper Ole og stiller seg mellom dem. Ikke lag drama nå! Jorunn bare…
Jorunn har bare tatt det som ikke er hennes, i et hjem som ikke er hennes! avbryter hun. Pappa, hva tenker du med? Du tar med deg dama di inn hit, lar henne rote i mine ting?!
Jorunn fnyser og slenger seg ned på tigerpleddet i stua.
Du oppfører deg som en rappkjefta unge, sier hun. Hadde jeg vært Ole, hadde jeg holdt deg i tømmer, alder til tross. Hvordan snakker du med din far? At han bor med meg, har ikke du noe med, lille venn.
Katrine blir på gråten av raseri. Hvem er denne fremmede som sitter i hennes sofa og snakker slik?
Det angår meg, sier hun. Så lenge det skjer her hos meg.
Her hos deg? Jorunn hever øyenbrynene og ser på Ole.
Han står trykket mot veggen, blikket flakker nervøst mellom de to kvinnene. Han håper nok at stormen blåser bort, men uværet er på vei.
Har ikke pappa fortalt deg? Katrine smiler kjølig. Da sier jeg det selv. Han er bare gjest her. Leiligheten er min, alt her er mitt. Jeg lot ham få bo her, men jeg hadde ikke trodd at han skulle dra inn “kjæresten” sin sånn.
Jorunn blir rød som en tomat.
Ole? Hva sier hun? Du sa jo leiligheten var din. Ljugde du?
Faren krymper seg ytterligere, flau og usikker.
Jorunn, du har misforstått litt Jeg har egen bolig, bare ikke denne Jeg ville ikke dra deg inn i alle detaljene.
Ikke dra meg inn? Takk skal du ha. Nå må jeg høre på masse kjeft på grunn av deg!
Katrine har fått nok.
Ut, sier hun stille.
Hva? Jorunn stusser.
Ut, begge to. Dere har én time på å pakke. Om dere fortsatt er her da, tar jeg det til tingretten. Hvordan kunne jeg slippe dere inn her…
Katrine går mot døren da Ole kaster seg etter henne.
Du kan da ikke kaste din egen far ut? Du vet jo hvordan det ser ut hos meg! han trygler. Jeg fryser i hjel!
Han griper henne i ermet, og hun kjenner et stikk av dårlig samvittighet og minner fra barnedommen. Pliktfølelse overfor faren dukker opp, og det knyter seg i halsen.
Men blikket hennes faller på Jorunn.
Hun sitter henslengt, fremmed og fiendtlig i Katrines morgenkåpe, og ser på henne med et blikk så kaldt at all tvil forsvinner. Hvis hun ikke sier noe nå, låser Jorunn dører og setter opp sitt eget tapet om to dager.
Pappa, du er voksen. Finn deg en leilighet, sier Katrine og løsriver seg. Du brøt avtalen vår, tok med deg en fremmed og lot henne ødelegge mitt hjem
Behold du hjemmet, freser Jorunn. Kom, Ole. La henne være. Uoppdragen unge!
En halv time senere er alt pakket. Faren går uten ett ord, bøyd som en gammel mann. Hans blikk så såret, som en hund under regnet blir med Katrine lenge. Men hun holder ut.
Når de er ute, åpner hun vinduene og lufter ut fisk, røyk og parfyme. Morgenkåpen, pleddet og alt Jorunn har rørt havner i søpla. Dagen etter ringer hun vaskehjelp og låsesmed. Det føles ekkelt å ta i noe denne kvinnen har rørt.
…Fire dager går.
Ingen unaturlige blomster, ingen stikkende dufter igjen i leiligheten. Katrine bor hos mannen, men hun kjenner endelig ro.
Faren har ikke ringt. Men på fjerde dag ringer han selv.
Hallo, sier Katrine nølende.
Ja, Katrine… faren sludrer med sløv stemme. Er du fornøyd nå? Jorunn stakk fra meg. Gikk sin vei…
Gått? Katrine kan ikke dy seg. Skal jeg gjette: Da hun fikk se den egentlige leiligheten, skjønte hun at hun måtte pusse opp og dro?
Faren snufser.
Ja Jeg satte inn varmeovn og sover på en luftmadrass. Hun holdt ut i tre dager, så sa hun jeg var en løgner og fattiglus. Tok sakene og dro til søsteren. Jeg følte jo kjærlighet, Katrine!
Ærlig talt. Dere ville bare finne noen å lene dere på. Begge bommet.
Det blir stille. Faren har mer å si.
Det er vondt å være alene, Katrinemor, sukker han. Det er skummelt her Kan jeg få komme tilbake? Jeg lover, jeg er alene, aldri mer en kvinne her!
Katrine ser ned. Han sitter der, midt i sin egen ulykke selvforskyldt etter svik mot både mor og datter, og bedrag mot Jorunn.
Hun har medfølelse, men vet at det kan ødelegge dem begge.
Nei, pappa. Aldri mer, sier hun stille. Skaff deg folk til å hjelpe, få ordnet opp. Lær deg å leve med det du selv har skapt. Jeg kan anbefale noen håndverkere om du vil. Bare ring.
Hun legger på.
Kanskje var det hardt. Men Katrine vil ikke ha flere flekker på morgenkåpen eller hjertet sitt. Noen flekker kan ikke fjernes. De må aldri slippes inn.
