Pappas hytte
At hytta til henne og pappa ble solgt, fikk Ingrid vite plutselig og helt tilfeldig. Via telefon, da hun ringte fra telegrafen til moren som bodde i en annen by. Slike ting skjer jo ikke, det er noe man bare ser på film. Hun ble en ufrivillig deltaker i en samtale eller rettere sagt, hun hørte hvordan to snakket sammen. Noen uforklarlig feil, telefondamen koblet på tredje linje til to andre abonnenter. To byer, to personer som de få betalte minuttene deler sitt viktigste: hytta er solgt, det ble en god handel og nå kan man… ja, mye, til og med hjelpe Ingrid litt økonomisk!
Moren hennes og hennes søster, Astrid så kjent, så kjære stemmer, hundre og tjue kilometer mellom dem, talevibrasjoner omgjort til elektriske signaler langs ledningen. Fysikk hadde alltid vært innviklet for Ingrid, pappa maste om at hun skulle lære det.
***
Pappa, hvorfor er solen så spesiell i september?
Hvordan da, lille Ingrid?
Jeg vet ikke… Jeg klarer ikke å forklare det, lyset er annerledes, mykere på et vis. Solen skinner, men ikke som i august.
Du må lære deg fysikk, himmellegemene står helt annerledes i september! Ta imot et eple! Pappa lo da han kastet mot Ingrid et stort, litt flattrykt eple. Skinnende, rødt, og duftende honning.
Nypetoneple?
Nei, langt ifra, de er ikke modne ennå. Striperøde Gravenstein.
Hun tok en sprø bit, munnen ble fylt med søt, hvit skum som hadde sugd til seg sommerens regn og smaken av jord. Eplesortene visste Ingrid like lite om som fysikk. Og det var akkurat nå det største problemet! For åttendeklassingen Ingrid Lund var forelsket for andre året på rad i fysikklæreren. Alt kretset rundt lyset, lovene, materien og universet, som ikke passet inn i rutene på skoleboka. Pappa… han skjønte bare alt ut fra hennes fraværende blikk og dårlige matlyst. Ingrid hadde fortalt allerede året før, grått hele natten på pappas fang. Moren var ikke hjemme, hun var på kurbad. Storesøster Astrid, tolv år eldre, studerte i en annen by.
På hytta ble pappa lykkelig, han nynnet melodier hele tiden. Det gjorde han aldri hjemme. Der var det alltid moren og Astrid som tok plassen når de kom. Moren var uvanlig vakker, styrer på det militære biblioteket, høy og stolt, ur-norsk. Med kobberglinsende krøllet hår som hun farget med henna. Noen ganger gikk hun ut fra badet med et enormt turbanhåndkle på hodet og luktet av urter og regn. Alle la merke til hennes skjønnhet. Pappa var nesten ti år eldre enn henne, lavere, og beskjeden. Det hadde moren sagt til Astrid Ingrid hadde hørt det og blitt litt såret.
Hans er så beskjeden. Menn trenger jo ikke være pene.
Beskjeden mot morens glødende hår under solen, høyrøstede handlinger og sterke personlighet. Moren likte komfort og orden. Men hun måtte dele huset med de menige, som pappa kalte dem soldater som av og til sov rett på gulvet i stua til den lille toroms leiligheten. Mens pappa var offiser, kom de ofte forbi noen bare på reis, noen trengte hjelp til å finne jobb. Pappas soldater. I 1960 ble han offer for det store nedskjæringen i Forsvaret en million tre hundre tusen soldater og offiserer. Han måtte gå av som major. Etterpå jobbet han som sjefsmekaniker på televerket i Oslo. Disse soldatene hjalp ham senere med å bygge hytta byttet på frivillig, gravde opp jorda. Lille hytta med ett rom og en veranda, der Ingrid elsket å lese om sommeren. Pappa sendte opp boller med rips og kirsebær til henne der. De beste tider. Mor likte ikke hytte, kom sjeldent, ville ikke ødelegge de flotte hendene sine. Velfriserte med store negler. Ingrid beundret dem, pappa kysset dem.
Sånne hender er bare til å dele ut bøker med, ikke til å grave i bedene, sa han alltid med et smil og et glimt i øyet til Ingrid.
***
De første regndråpene i september trommet på verandataket. Dansende, lystig ikke noe høstlig sorgeri. Ingrid la bort boka.
Ingrid, kom ned mor kommer snart med Astrid. Vi må lage middag! Pappas stemme lød uvant klart der på hytta.
Ingrid nølte, løftet hodet himmelen var tung, grå, men ikke truende. Ansiktet ble vått av regnet. Hun holdt armene tett rundt seg. Bare på taket nærmere himmelen og lenger fra bakken over de andre nabohytta så hun solstråler bryte gjennom skyene. Fysikken var glemt, på førsteåret på journalistikkstudiet, i et helt annet studenthjem.
Hun fikk plass på studenthjemmet med det samme. Men første uke i september måtte hun bo hos en eldre dame, ett rom sammen, og flere studenter i naborommet. På forelesningene ny dykk i litteratur, språk, lærere som hele gruppa ble betatt av så altoppslukende karisma og intellekt. Etter timene bare hjemlengsel, hun hadde ikke fått noen venner ennå.
Hun spiste i kantina og vandret gatelangs til sent på kveld. Byen, vakker men uvennlig, ga bare kulde og ensomhet. Så ensom at det føltes som om det ikke var henne, Ingrid, som gikk den bratte Metallveien ved hovedbygget, mot sitt nye hjem, hørte hundene bjeffe og snublet i de trange, lakkerte skoene.
På kjøkkenet duftet det pappa-epler, han hadde gitt en kasse i takk for leien. Den søte, litt gjærete eplelukta vekket tårer og fikk hjertet til å hamre.
Da hun så fikk plass på studenthjemmet, viste det seg at Ingrid delte gang med jenter fra Øst-Tyskland Viola, Magda og Marion. Hodepinen fra tysk om kvelden drev henne ut for å få frisk luft. På trappa røkte de ofte. Tyskerjentene kom etter Ingrid for å tigge sigaretter, men betalte alltid tilbake det var rart for de norske. De ble også forbløffet over morens hermetiske tomater, spiste dem med stekte poteter med fryd. Når Ingrid gikk tom, hentet de pølser som ingen hadde smakt før men de delte ikke. Når vårsemesteret var slutt, dro de hjem til Tyskland, og i søppelrommet lå hauger med vintersko kjøpt til norske vintere. Tyskere-sko! De norske jentene forsvant og plukket dem med seg.
***
Ingrid, skjær kålen, jeg henter gulrøttene. Kraften er klar.
Kjøkkenvinduene dugget av den lange kokingen. Det svære kålhodet foldet seg ut i lysegrønt på skjærebrettet. Ingrid nappet av et blad så godt! Alt fra jorda smaker godt. Hun meislet gladlynt med kniven, kålen luktet søtt. Hun åpnet vinduet, slapp inn lukten av fuktige løv, bål og epler. Hun så pappa fra ryggen, spaden for hardt i bakken, hun visste han hadde ryggplager. Hun slapp kniven, løp ut og holdt rundt ham. Han snudde seg, holdt rundt henne og kysset henne i håret.
Den kvelden kom Astrid alene, moren hadde kraftig hodepine og ble hjemme.
***
Universitetet er bak henne, studentekteskap, starten i avisen Nybrott på flyfabrikken, pappas første hjerteinfarkt, fødsel av datteren og til og med skilsmisse. Fem år, mye rakk hun. Ingrid ble alene, mannen gikk til en annen, og hun bodde med toåringen Mari på leie. Pappa kom så ofte han kunne, annenhver helg. Hadde med matvarer, stelte med barnebarnet.
Ingrid, ikke vær sint på mor, selv om hun ikke kommer så ofte som jeg. Hun blir så kvalm av bilkjøring… Og vet du, hun har visst fått seg en beundrer…
Pappa, slutt med slikt da! En kavaler i deres alder!
Pappa lo, men det var bittert. Ble stille. Ingrid så plutselig at han var blitt helt hvit i håret og sliten. Han hadde sluttet å nynne melodier også.
Skal jeg ta ferie fra mandag, pappa? Skal vi reise til hytta mens det fortsatt er varmt, sammen med Mari?
***
Hytta var dekt av løv siste varme uke i oktober, og et vakkert høstsol. De fyrte i ovnen, brygget te med solbærblad. Ingrid stekte potetkaker. Pappa raket løv, Mari hjalp, men spredte det utover med latter. Smøret freste og sprutet. Fra hagen lød pappas nynning.
Om kvelden tente de bål. Gaten og nabolagets hytter var tomme. Pappa tredde skiver av grovbrød på kirsebærkvister og hjalp Mari holde dem over bålet. Ingrid strakte de frosne hendene mot glørne, alltid trollbundet av ild.
Hun kom til å tenke på sitt første studentlag i Nord-Norge, sanger ved gitaren, den svimlende lykken av å være forelsket uten noen å være forelsket i bare i stjernehimmelen, den tause natten, gitarakkorder, ansikter. Ansikter rundt bålet har alltid sin hemmelighet og dybde i øynene. Der møtte hun også sin senere ektemann. Møtet på jobben den uka partilagets diskusjon om Ingrid skulle godkjennes som medlem i partiet. Kvelden før hadde hun pugget partiprogram og kongressreferater. Plutselig spørsmål hvem var skyld i skilsmissen, hvem var moralsk svak. Ingrid stammet nesten gråtende. Men en kollega tok tak for henne. Han reiste seg, stammende:
Dette er et møte for bøller, ikke for partifolk!
Senere ville hun synes det var vilt å tenke tilbake…
Da det ble mørkt, slukket de bålet. Ved porten stoppet en bil. Døra smalt høyt. Mor! Pen, i en ny moteriktig kåpe, kom hun kollegaen fra jobben hadde kjørt henne. Mari løp til bestemor, pappa rynket pannen, kyssa mor ubekvemt.
Hvordan han?
Hans, det er jo ingen grunn, han bare kjørte meg! Du kjenner ham ikke.
Middagen gikk tregt, Mari ble trassig. Mor spurte Ingrid om jobben, men tankene var andre steder. Pappa sa lite og stirret bare, og sank sammen. Kvelden ble ødelagt.
***
Året etter var pappa borte. Et stort hjerteinfarkt, bort på to dager i varm oktober. Etter begravelsen tok Ingrid ut ferie for å bo litt på hytta. Mari var hos svigermor.
Alt falt ut av hendene. Epleavlingen var enorm. Ingrid delte ut bøtter til naboene, kokte syltetøy med mynte og kanel slik pappa likte det. Pappas gamle venn Anders, som stadig hadde hjulpet til i fruktplantasjen utenfor Kongsberg, kom over.
Jeg blir noen dager, Ingrid, graver opp, trimmer trærne, hvis det er greit.
Anders, tusen takk!
Fra hans Ingrid kom tårene og akkurat da bruste det i kroppen av uro og håpløshet. Før hadde hun ventet på at pappa skulle komme tilbake, at alt var et mareritt. De første dagene, tidlig morgen, mellom drøm og våkenhet visste hun ikke hvorfor alt var så vondt. Et sekund, helt våken og tunge tanker presset på, pappa var borte.
Og så vokste skyldfølelsen, for ikke å ha klart å holde ham igjen i livet.
Ikke selg hytta, jeg kommer alltid, hjelper deg. Vet du, Ingrid denne Gravenstein tok vi ut sammen, du var bare jente. På vei til Kongsberg snakket Hans mest om deg ikke om Astrid. Du var så liten, morsom. Han sa at trærne ville overleve ham. Han så alltid nøye på plantene, jeg stresset ham ofte…
Anders ble i tre dager, han grov opp jorda, beskåret epletrærne, spredte gjødsel og plantet tre busker gule krysantemum foran trappa.
Egentlig burde de vært satt før, men høsten er varm de klarer seg! Til minne om Hans… Rosene skal dekkes, løvet skal bort men det tar jeg neste gang.
De klemte farvel. Det begynte å regne. Ingrid stod lenge ved porten og så Anders gå. Han merket det, snudde seg og vinket: Gå inn i varmen! Regnet pisket hardt og såret mot taket, vindkast slo med klagende knirk porten igjen. Trappa ble dekket av gule krysantemumblader. Alt her er pappas og vil alltid være det. Regnet, trærne, høstluktene, jorden selv. Da er han med, alltid. Ingrid skal lære seg alt. Hun vil ta med Mari til hytta frem til første frost, bussturen tar bare to timer fra Oslo. Til våren, med det samme snøen smelter, kan det hende de får lagt inn varme. Hun må begynne å spare penger et sted å starte. Og til våren vil hun dra til Kongsberg med Anders, plukke ut hvit rips, pappa ønsket seg det lenge…
***
Et halvt år senere, tidlig i april, akkurat da den første snøen lå, ble hytta solgt. Ingrid fikk vite det tilfeldig, fra telefonen på telegrafen da hun ringte hjem på veien tilbake fra Kongsberg. I den trange telefonboksen, på gulvet i en pose, samt pakket inn i en våt, gammel barnetrøye lå en stikling av hvit rips.
