Da hun kom inn i leiligheten, stanset Solveig. Ved døren, nydelig oppstilt, ved siden av hennes og Sigurd sine sko, sto et par pumps. Hun kjente dem igjen med det samme det var skoene til Sigurds søster: dyre, spisse, høye hæler som var akkurat passe truende. Hvorfor var hun her? Solveig kunne ikke huske at Sigurd hadde nevnt noe om besøk fra søsteren sin.
Solveig, er han din ute på jobb igjen? ropte kollegaen hennes, Per, da hun hastet mot bussholdeplassen. Skal vi ta en tur innom kafeen? Drikke din favorittkakao og snakke litt, for alltid er det bare «hei», «ha det».
Beklager, Per, det passer ikke i dag. Sigurd sa at han skulle komme hjem tidlig vi skulle valgt kjøkken sammen, vi har jo ikke fått alt klart etter oppussingen ennå. Og, forresten, han har ikke vært på jobbreise på lenge.
Og han klarer alltid å være hjemme i tide, da? sa Per med en sårbar ironi i stemmen.
Ikke alltid, smilte Solveig og ristet på hodet, Vi trenger pengene, vet du, så Sigurd må jobbe så mye som mulig nå. Men når vi har fått innredet alt, så tror jeg han kan være hjemme litt mer.
Forstår, sa Per smilende, ønsket henne en god kveld og forsvant rundt hjørnet.
Denne gangen var Solveig heldig bussen kom med det samme, vanligvis ventet hun lenge. Hun fant et ledig sete ved vinduet, la hodet til siden og lot tankene fare. En gang, for lenge siden, hadde hun og Per vært forlovet, men de hadde gått fra hverandre på en klønete måte. Nå husket hun ikke engang ordentlig hvorfor. Sigurd dukket opp så fort etterpå, og hun giftet seg mest for å vise Per at hun klarte seg. «Se, jeg har allerede funnet noen, og du får bare angre.»
Per prøvde å få henne tilbake ba om tilgivelse, lovte lykke og troskap og det meste, men Solveig var allerede oppslukt av Sigurd. Hun tenkte at hun kanskje aldri hadde elsket Per, og lot det ligge.
Han forsvant fra tankene hennes, helt til hun plutselig fikk ham som kollega da han ble overført til den lille filialen hennes fra hovedkontoret. Han lot som det var et artig sammanfall, mens Solveig mistenkte at han hadde søkt seg dit med vilje. Men hun likte det det var godt å vite at Per fortsatt var alene og fortsatt så på henne med samme varme blikk.
Inne i henne ønsket hun ham lykke, og litt, bare bittelitt, misunte hun den fremtidige kjæresten hans. Han kunne jo virkelig flørte pent, var en romantiker én av de sjeldne.
Selv hadde hun ikke fått det så dårlig med Sigurd, men han jobbet hele tiden. Han ville jo bare at de skulle ha det bra og bo komfortabelt, men hadde ikke mye tid til henne. Og, ja, de bodde i leiligheten til Sigurds søster, Synnøve. Hun tilbød dem å bo der mens ungene hennes vokste opp.
Synnøve og mannen hadde ingen pengeproblemer; Synnøve hadde aldri jobbet, så hun så ikke vitsen med å leie ut. De investerte i eiendom, sa hun, så barna skulle ha noe når de ble voksne.
Sigurd og Solveig fikk pusse opp som de ville, og nå var de i gang med nye møbler. Men Solveig tenkte ofte det hadde vært bedre å leie, kanskje til og med ta opp lån. De hadde brukt så mye penger på denne, det kunne strakt til leie i flere år, eller til startinnskudd på en liten leilighet. Men Sigurds øyne lyste opp da Synnøve tilbød dem leiligheten.
Solveig steg ut av bussen, hastet over en regnvåt gate og snek seg mot det gamle bygget. Lufta luktet som om regnet ville komme snart; men dette var ikke øyeblikket for å nyte kjølige dråper og friskhet. I hodet fløt tankene, men ingen av dem ble værende alt gled over i noe nytt. Hvor lenge siden flyttet de hit? Ett år? Kanskje mer? Hun husket ikke, men det føltes fortsatt midlertidig. De pusset opp, innredet, ventet på noe bedre, som om selve livet skulle begynne etter hvert. Men når den starten kom, visste hun ikke.
Hun tok seg i å gå sakte, som om hun dro ut tiden før hun måtte tre inn i hva nå enn ventet henne inne. Døra til oppgangen klikket, mørket slo mot henne i korridoren, trappa virket lengre enn før, og Solveig kjente en uro bygge seg opp.
Da hun låste opp og trådte inn, stanset hun igjen: ved døren, på rad, Solveigs og Sigurds sko, og der Synnøves pumps, grå og blanke. Hva gjorde hun her? Solveig kunne ikke huske at Sigurd hadde nevnt besøk fra søsteren. Hun skulle akkurat til å si «jeg er hjemme», men noe holdt henne tilbake. Instinkt. Hun ble stående, lyttende.
Jeg og mannen min ville reise bort, sa Synnøve innenfor stuedøra, men han fikk ikke fri, så nå tenkte jeg du kunne få disse feriebillettene. Men bare på én betingelse: at du drar med Astrid.
Solveig frøs. Astrid? Hun mintes Sigurd hadde nevnt henne en gang, sa Synnøve stadig prøvde spleise ham med sin venninne. Solveig hadde ikke tenkt mer over det, men nå, i mørket, stivnet alt i henne. Noe var galt.
Jeg trenger ikke Astrid, hørte hun Sigurds stemme, irritert. Synnøve, hvor mange ganger skal jeg si at jeg er med Solveig nå? Hun er min kone! Kan du ikke la det ligge?
Solveig pustet litt friere dette var typisk Synnøve, tenkte hun, alltid skulle hun legge seg opp i andres valg. Solveig var i ferd med å gå inn, å bryte usynligheten, men da sa Synnøve igjen:
Hvem lurer du nå? Jeg husker godt du elsket Astrid. Dere skulle jo gifte dere, men så ble du støtt over en bagatell. Du er sta. Alle kan se at Solveig ikke er kvinne nok for deg. Astrid det er noe annet.
Solveig ble stående, og måtte anstrenge seg for å forstå ordene. Elsket? Giftemål? Sigurd hadde sagt Astrid ikke interesserte ham. Solveig så på gulvet, konsentrerte seg om å holde seg rolig, men merket hvordan Synnøves stemme krøp under huden.
Så? sa Sigurd, tonene hans var trassige, men Solveig syntes hun hørte uro der også. Det er fortid. Ja, det var, jeg nekter ikke, men det er over. Jeg elsker min kone!
Elsker? avbrøt Synnøve. Du giftet deg bare for å gjøre Astrid sjalu, etter hun forlot deg for en annen. Så ville hun ha deg tilbake, hun angret, ba om tilgivelse. Men du valgte Solveig for å ta hevn.
Det var urolig i Solveigs indre. Hevn? Hadde Sigurd giftet seg med henne for å vise noe for Astrid? Hun kjente pusten bli kort. Hun tenkte på seg selv, hun hadde jo giftet seg så fort etter Per, nettopp for å gå videre. Men kanskje det var mer likt enn hun ville innrømme. Det måtte ikke bety noe, hun og Sigurd fikk det sannsynligvis til. Elsket de ikke hverandre nå? Solveig ventet, holdt pusten, på hva Sigurd ville si.
Det er over, sa Sigurd. Jeg er gift nå, og står ved mitt ansvar.
Hva slags ansvar? fnøs Synnøve. Dere rakk ikke engang få barn, takk og lov! Jeg håper du ikke har glemt hvor du bor? Med Solveig må du vandre fra rom til rom i andres hjem. Astrid har nettopp fått en flott leilighet fra foreldrene tre rom, ny, stor Og hun elsker deg fortsatt. Venter bare på at du ombestemmer deg.
Solveig lente seg mot den kjølige veggen, prøvde å holde fast i seg selv. Hvordan kunne Synnøve snakke slik? Men enda mer hun fryktet Sigurds svar. Hun rørte seg nesten ikke, ville ikke gå glipp av et ord.
Synnøve, nok nå, begynte Sigurd langsomt, men stemmen hans skjelte. Bolig er ikke alt. Enn så lenge har vi et sted, og om ikke lenge, kjøper vi vårt eget.
Men Synnøve ga seg ikke:
Du motstår bare endringer, Sigurd. Astrid var alltid bedre for deg, bare at såret fra før binder deg fast. Du kan fortsatt ordne det. Du kan få familie, trygghet alt du fortjener med Astrid. Ser du ikke at Solveig aldri vil gjøre deg virkelig lykkelig?
Dessuten, sa Synnøve, Du skjønner vel at jeg ikke kan la dere låne denne leiligheten for alltid. Jeg har fått nye planer for den, så dere må flytte ut snart.
Vet Astrid hva du driver med? sa Sigurd plutselig.
Selvfølgelig! svarte Synnøve raskt. Hun ba meg om det. Hun vet du elsker henne. Det var hun som fant på dette med feriebillettene, og ville at jeg skulle spille med.
Det ble helt stille. Solveig kjente alt snurre rundt inni seg. Hvorfor sier ikke Sigurd noe? Tenk om han vurderer Synnøves forslag?
Hva sier jeg til Solveig? sa han stilt til slutt.
Si du hjelper meg på hytta, svarte Synnøve som om det var det mest naturlige. Sier du har jobb der, så drar du med Astrid til sjøen. Enkelt!
Solveig klarte ikke høre mer. Hun snek seg lydløst ut og gikk ut i natten, uten å snu seg.
Beina tok henne til en liten, skjev kafé der bare gamlinger og ensomme satt. Halvmørke, musikk som dryppet som regndråper fra taket, vinduer med regntunge striper. Utmattet og tom satte hun seg ved vinduet og bestilte automatisk kakao med vanilje, selv om hun ikke var sulten. Tankene kom og gikk, bruddstykker av samtalen hjemme, hun fikk dem ikke ut.
Hun gikk gjennom Synnøves ord om og om igjen hvordan kunne sånt være mulig? Hadde mannen hennes virkelig holdt det hemmelig så lenge? Astrid den gamle venninnen til Synnøve, hans ex, hans nesten-kone? Solveig følte seg lurt, men enda mer såret, som om hennes ekteskap bare var spillet mot en ekskjæreste. Hun hadde trodd Sigurd hadde valgt henne med hjertet men kanskje hadde han bare villet ta hevn. Men hun selv var jo ikke stort bedre, hun ville ikke engang ta en kaffe med Per, så hun var trofast hun hadde elsket Sigurd av hele hjertet, for alltid.
Ute ble alt mørkere, Solveig stirret på de flyktige lysene gjennom regnet, rørte ikke kakaoen. Tiden føltes som om den smeltet bort.
Sigurd hadde ikke ringt henne. Ikke spurt hvor hun var. «Sikkert planlegger han sjøtur med Astrid,» tenkte hun bittert, «han bryr seg ikke hvor jeg er».
Men idet hun prøvde å ta opp mobilen, oppdaget hun at batteriet var dødt.
Et tungt sukk det fantes ikke mer tid å utsette det på. Hun reiste seg, dro kåpen tettere rundt seg og gikk ut i den kalde kvelden. Solveig gikk mot hjemmet, overbevist for hvert skritt at alt med Sigurd var over nå. Bruddet var uunngåelig, og hun prøvde å forberede seg innvendig.
Inne i oppgangen ble alt tyngre. Hun låste opp, gikk inn, ble møtt av stillhet. Ingen TV, ingen lyder fra kjøkkenet bare et par vesker midt på gulvet. Sigurd stod og pakket. «Der,» tenkte hun, «nå drar han.»
Hva gjør du? sa hun automatisk, selv om hun jo visste svaret: at nå reiser han til hytta med Synnøve. Men Sigurd overrasket henne:
Solveig, vi skal flytte. Jeg har funnet en leilighet foreløpig bare til leie, men så kan vi komme oss inn på boligmarkedet. Han stanset, så på henne, som om han leste noe nytt i blikket hennes. Hvor ble du av? Jeg har forsøkt ringe deg hele kvelden, men mobilen din var av. Har du tatt ekstrajobb nå også?
Solveig trodde ikke helt på det hun hørte. Hele talen hun hadde gjort klar mistet plutselig mening. Hun nikket svakt, usikker på hvordan hun skulle reagere.
Vi flytter? hvisket hun, fortsatt overrasket.
Sigurd kom nærmere, prøvde å forklare:
Jeg var uenig med Synnøve, sa han og sukket. Jeg orker ikke være avhengig av henne lenger. Vi trenger vårt eget hjem.
Solveig merket kroppen slappe litt av, men visste det ikke var over. Sigurd satte seg på sofaen og ba henne sitte ved siden av, og sa med lav stemme:
Jeg burde sagt det før, Solveig. Ja, jeg hadde et forhold til Astrid, og ja, jeg giftet meg med deg for å vise henne noe. Men du må vite: alt det er over. Du er den eneste jeg virkelig elsker. Jeg vil ikke miste deg.
Solveig lyttet, og langsomt kom lettelsen selv om sårene fra fortroligheten satt igjen. Viktigst var at de endelig kunne snakke ærlig.
Beklager at jeg ikke sa alt før, la Sigurd til. Da du fortalte om Per, tenkte jeg det ikke passet. Så ble det bare borte.
Solveig sukket, kjente tårer, men det var ikke tristheten bare lettelse.
Ok, utåndet hun. Fortid er fortid. Du har leid en leilighet?
Ja, nikket Sigurd, Til å begynne med, men vi finner vårt eget sted. Uten Synnøve. Vi klarer oss. Så tar vi lån, lager et nytt hjem.
Solveig nikket. Hun visste dét var riktig. Endelig skulle de leve for seg selv, uten Synnøves evige planer og spill.
Skal vi pakke? sa Sigurd, og smilte med en slags drømmende glede.
Solveig nikket igjen. Uten ord. Det eneste hun kunne gjøre nå var å tro at livet kunne gå en annen retning, at fortiden kan ligge igjen, og at det hun så i Sigurds øyne var ekte og bare for henne.
