Skal du til henne igjen?
Marte stiller spørsmålet hun allerede vet svaret på. Kristoffer nikker, uten å møte blikket hennes. Han tar på seg jakken, sjekker lommene nøkler, mobil, lommebok. Alt er på plass. Han kan dra.
Marte venter. Et ord bare. Et «unnskyld» eller «jeg kommer snart». Men Kristoffer åpner bare døren og går ut. Låsen glipper forsiktig nesten som om døren unnskylder seg for eieren.
Marte går bort til vinduet. Gårdsplassen der nede ligger i det svake lyset fra gatelyktene, og hun finner lett den kjente skikkelsen. Kristoffer går raskt, målrettet. Som en som vet nøyaktig hvor han skal. Til henne. Til Ingrid. Til deres sju år gamle datter, Selma.
Marte hviler pannen mot det kalde glasset.
…Hun visste jo. Helt fra begynnelsen visste hun hva hun sa ja til. Da de møttes var Kristoffer fortsatt gift. I praksis, bare. Navnet hans sto fortsatt sammen med Ingrids på folkeregisteret, de hadde leilighet sammen, en datter. Men han bodde ikke lenger hjemme leide et rom for seg selv, kom bare hjem for Selmas skyld.
«Hun var utro,» hadde Kristoffer sagt. «Jeg klarte ikke å tilgi, så jeg krevde skilsmisse.»
Og Marte trodde ham. Herregud, hun trodde så lett. Fordi hun ville tro. Fordi hun forelsket seg idiotisk, intenst, som om hun var sytten igjen. Kafeer, lange samtaler, det første kysset i regnet ved hennes inngangsdør. Kristoffer så på henne som om hun var den eneste kvinnen i hele universet.
Skilsmisse. Bryllupet deres. Ny leilighet, planer sammen, drømmer om framtiden.
Så begynte det.
Først telefonene. «Kristoffer, du må komme med medisiner til Selma, hun er syk.» «Kristoffer, kranen lekker, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.» «Kristoffer, datteren din gråter, hun vil se deg, kan du komme med én gang?»
Kristoffer dro, hver gang.
Marte forsøkte å forstå. Barnet er hellig. Datteren kan ikke noe for at foreldrene gikk hver til sitt. Selvfølgelig skal han støtte, stille opp, være der.
Noen ganger lyttet Kristoffer til henne, prøvde å sette grenser for Ingrid.
Men Ingrid endret bare taktikken.
«Ikke kom i helgen. Selma vil ikke se deg.»
«Ikke ring, du gjør henne lei seg.»
«Hun spurte hvorfor pappa forlot oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare.»
Og Kristoffer brøt sammen. Hver gang. Prøvde han å motstå enda en «akutt» forespørsel, traff Ingrid ham der det gjorde mest vondt. Etter noen dager begynte Selma å si det samme som moren: «Du elsker oss ikke. Du valgte en annen dame. Jeg vil ikke se deg.»
En sjuåring finner ikke på sånt selv.
Kristoffer kom tilbake etter slike samtaler ødelagt, skyldtyngd, med stumt blikk. Og så rushet han av gårde til eksen igjen i frykt for å miste datteren i frykt for at hun skulle se på ham med fremmede, kalde øyne.
Marte forstod. Hun gjorde virkelig det.
Men hun var sliten.
Kristoffer forsvinner rundt hushjørnet. Marte slipper glasset, gnir seg over pannen huden er rød der den har vært mot vinduet.
Leiligheten føles tom.
Klokken nærmer seg midnatt da nøkkelen går i låsen.
Marte sitter på kjøkkenet, foran henne står en kopp te som for lengst har blitt kald. Hun har ikke rørt den bare sett hvordan den mørke hinnen har spredd seg på overflaten. Tre timer. Tre timer har hun ventet, lyttet etter hvert trinn ute i gangen.
Kristoffer kommer stille inn, tar av jakken og henger den på knaggen. Han beveger seg forsiktig, som en som håpet å snike seg ubemerket forbi.
Hva var det denne gangen?
Marte blir overrasket over hvor rolig hun får frem ordene. Tre timer har hun øvd på den setningen, og nå ved midnatt er hun helt tom for følelser.
Kristoffer nøler et sekund.
Varmtvannstanken røk. Måtte fikse den.
Marte løfter blikket sakte. Han står i døråpningen til kjøkkenet, tør ikke gå inn helt, ser forbi henne ut mot det svarte vinduet.
Du kan jo ikke fikse varmtvannstanker.
Ringte rørlegger.
Og du måtte vente? Marte skyver koppen vekk. Kunne du ikke ringt herfra? På telefonen?
Kristoffer rynker panna, krysser armene. Stillheten legger seg tungt.
Kanskje du ennå elsker henne?
Da ser han på henne. Skarpt, sint, sårende.
Hva er det du prater om? Jeg gjør alt for datteren min. For Selma! Hva har Ingrid med dette å gjøre i det hele tatt?
Han kommer inn på kjøkkenet, Marte trekker seg instinktivt tilbake med stolen.
Du visste jo det, da du ble sammen med meg. Jeg må være der av og til. Jeg har barn. Hva nå? Skal vi ha krangel hver gang jeg skal til Selma?
Halsen snører seg. Marte vil svare hardt, verdig, men i stedet svir det i øynene og den første tåren triller nedover kinnet.
Jeg trodde… hun stopper, svelger klumpen. Jeg trodde du i det minste ville late som om du elsker meg. Bare late som.
Marte, nå må du gi deg…
Jeg er lei! stemmen sprekker, hun skvetter selv av styrken i den. Lei av å ikke engang være nummer to! Ikke nummer tre! Etter eksen din, hennes innfall, hennes defekte varmtvannstank midt på natta!
Kristoffer slår hånden mot dørkarmen.
Hva vil du jeg skal gjøre?! At jeg skal droppe Selma? Ikke dra til henne?
Jeg vil at du en gang, bare én gang, velger meg! Marte reiser seg, koppen velter, teen flyter utover bordet. Bare én gang sier «nei»! Ikke til meg til henne! Til Ingrid!
Jeg er lei av kranglene dine!
Kristoffer griper jakken fra knaggen.
Hvor skal du?
Døren smeller igjen som svar.
Marte står der midt på kjøkkenet, te drypper ned på linoleumen, og det ringer fortsatt i ørene. Hun snur seg mot telefonen, taster inn nummeret hans. En ringetone, to, tre. «Abonnenten svarer ikke.»
Igjen. Og igjen.
Stillhet.
Marte setter seg sakte på stolen, presser telefonen mot brystet. Hvor har han gått? Til henne? Igjen til henne? Eller bare ut i Oslos gater, sint og såret?
Hun vet ikke. Og det blir bare verre av ikke å vite.
Natten blir uendelig lang.
Marte sitter på sengen, telefonen i hånden skjermen slår seg av og på. Tast nummeret, høre ringetoner, legge på. Skrive melding: «Hvor er du?» Så: «Vær så snill, svar meg». Og: «Jeg er redd». Sende og bare se at det stadig bare står én ensom grå hake under. Ikke levert. Eller levert, men ikke lest. Hva er egentlig forskjellen.
Klokken fire på natten slutter Marte å gråte. Tårene tar slutt, tørker opp innvendig, etterlater en lydløs tomhet. Hun reiser seg, skrur på lyset på soverommet og åpner skapet.
Nok.
Det får være nok.
Kofferten ligger på loftet, støvete med en gammel og slitt bagasjelapp fra en fjern reise. Marte slenger den på senga og begynner å pakke. Gensere, bukser, undertøy. Hun sorterer ikke, bare stapper alt ned i kofferten. Hvis det ikke er viktig for ham er det ikke viktig for henne heller. La ham komme hjem til en tom leilighet. La ham lete, ringe, sende meldinger hun aldri leser.
La ham merke hvordan det føles.
Klokken seks står Marte i gangen. To kofferter, veske over skulderen, jakke på halvt. Hun ser på nøkkelknippet i hånden. Hun må ta av sin, legge den på bordet.
Fingrene vil ikke. Hun drar i ringen, prøver å få tak med neglen, men nøkkelen gir ikke slipp, hendene rister, og det koker bak øynene hvor kommer de fra, flere tårer…
Pokker også!
Knippet faller i flisene med et klirr. Marte stirrer på det et sekund, to så synker hun sammen på kofferten, klemmer seg selv og hikster. Høyt, stygt, med snufs og dype sukk, akkurat som da hun knuste mammas favorittvase og trodde verden gikk under.
Hun hører ikke at døren åpnes.
Marte…
Kristoffer går ned på kne foran henne, rett på den kalde gangen. Han lukter tobakk og nattluft.
Marte, unnskyld. Unnskyld meg, vær så snill.
Hun ser opp. Ansiktet hennes er vått, hovent, mascaraen har rent som svarte elver. Kristoffer tar hendene hennes forsiktig.
Jeg var hos mamma. Hele natta. Hun satte meg grundig på plass… han gir et skjevt smil. Fikk ordnet opp oppe i hodet, kan du si.
Marte sier ingenting. Ser på ham aner ikke om hun kan tro ham.
Jeg skal gå til retten mot Ingrid. Kreve faste tider med Selma. Offisielt, via familievern, som det skal. Hun kan ikke lenger… ikke lenger manipulere og sette Selma opp mot meg på den måten.
Han klemmer hendene hennes hardere.
Jeg velger deg, Marte. Hører du? Deg. Du er min familie.
Noe rører seg inni henne. Et lite håp, stivt og trassig, som hun har forsøkt å dra ut hele natten.
Er det sant?
Det er sant.
Marte lukker øynene. Hun velger å stole på Kristoffer. For aller siste gang. Så får det gå som det går.
