– Jeg trenger ikke en lam… – sa svigerdatteren og gikk ut. Hun ante ikke hva som ventet videre…
I ei lita bygd på Østlandet bodde det en helt vanlig gammel mann, og i helgene tok han seg et par glass med akevitt. Han hadde en drøm: å skaffe seg en hund, men ikke hvilken som helst han ville ha en ekte norsk elghund. For den hunden kunne han til og med ha reist langt nord, bare for å få tak i den rette valpen og ta den med hjem til seg.
Gubben ble kalt Olafsen. Kanskje het han det, kanskje var det bare noe folk hadde begynt med, ingen husket helt. Olafsen eller Olla, alle snakket til ham slik, og han brydde seg ikke om å rette på noen. Han satt ofte på benken utenfor huset sitt etter å ha stelt i grønnsakshagen, og mintes gamle dager. Noen ganger samlet ungdommen seg rundt ham, for å høre om hvordan det var i bygda før.
Kona til Olafsen, Ragnhild, hadde han mistet tidlig. Hjertet hennes var svakt, og legene forbød henne egentlig å få barn. Likevel ønsket hun seg så sterkt en liten, at hun fødte Olafsen en gutt og ble straks syk etterpå. Olafsen elsket Ragnhild, og gjorde alt han kunne for henne i huset han lot henne ikke engang bære en kartong melk fra butikken. “Du må ikke! Legen har sagt det!” pleide han å si.
Han tok selv vare på sønnen, lagde mat og vasket. Ragnhild sørget:
– Kunne du ikke latt meg slippe denne skammen! Nå ler kvinnfolkene, jeg gjør ingenting hjemme! Alt overlatt til mannen!
Men kvinnene lo ikke de misunte henne:
– Hør du, Ragna. Kunne jeg lånt Olafsen din en dag, bare for å leve livet ditt én eneste dag!
Hun smilte bare til svar og slik, med smil om munnen, tok hun farvel med verden. Olafsen fant henne kald om morgenen. Han gråt som et barn i tre dager, men begynte deretter å ta seg av sønnen.
Gutten var akkurat begynt på de vanskelige årene, 14 år gammel. Etter militæret giftet han seg tidlig og ble boende der han hadde tjenestegjort. Slik ble Olafsen helt alene. Likevel holdt gamlingen humøret oppe han likte å prate med ungdommen på benken.
Sønnen fikk etter hvert ei datter, og Olafsen ventet på besøk fra familien, men de kom aldri. Det var alltid noe med arbeidet, eller at tiden ikke strakk til. Barnebarnet så han bare på bilder.
Så begynte bygdefolket å merke at Olafsen var mørk til sinns, som om han hadde mistet alt håp. Ingen smil, ingen vitser, og han satt ikke på benken lenger. De spurte, og det viste seg at Olafsen hadde fått et brev: Svigerdatteren skrev at de hadde vært i bilulykke barnebarnet lå hardt skadet på sykehuset, mens sønnen til Olafsen var død.
«For et tap, for et sorg!» sukket hele bygda, men hvordan kan man egentlig hjelpe med ord når sorg er så stor?
Olafsen tok imot kondolanser, men det lettet ham ikke. Sønnen var uerstattelig, men det plaget ham enda mer at barnebarnet led. Hun lå på sykehus, i koma en ung jente, 15 år. Hun skulle jo ha hele livet foran seg. Olafsen hadde vondt i sjela.
Verst av alt svigerdatteren svarte ikke lenger på brev, telefon eller telegrammer. Hvordan finne ut hvordan det gikk med barnebarnet? Olafsen hadde aldri møtt henne, men elsket henne likevel. På bilder så hun ut som Ragnhild i unge år.
Olafsen hadde allerede pakket saken for å reise til byen der sønnen bodde, men akkurat dagen før dukket det opp en bil ved huset. Ut hoppet svigerdatteren og barnebarnet ble båret inn på båre, knapt med et bank på døren. De la bare jenta på sofaen og gikk.
Hun er lam fra topp til tå. Jeg har ikke bruk for en slik datter. Jeg kan enda gifte meg og få et friskt barn! sa svigerdatteren kaldt.
Men jeg er jo ingen lege! rakk Olafsen å protestere.
Leger kan ikke hjelpe. Hun trenger bare noen til å passe henne. Vil du ikke ta deg av henne grav henne levende, for jeg akter ikke å ødelegge mitt liv. Jeg er ingen omsorgsperson! sa hun og smalt døren.
Du er vel knapt en mor! ropte Olafsen etter henne.
Nå skjønte han hvorfor sønnen aldri kom på besøk med familien. Med slik en kone var det bare til krangel på markedet hun dugde, ikke til hyggelig lag. Og hvordan kunne sønnen havne hos et slikt kvinnfolk? Nå var det ikke mulig å spørre mer. Hadde han visst at kona ville snu ryggen til dattera, ville han snudd seg i grava. Slik ble de bare to Olafsen og barnebarnet.
Jenta var virkelig fullstendig lammet. Men Olafsen var ikke ukjent med å ta seg av syke og gjøre alt husarbeidet. Nå fikk livet mening igjen! Den eneste oppgaven var å få jenta frisk.
Legene hadde gitt opp og sendt henne hjem. De forsto ikke selv hvordan hun overlevde ulykken skadene var så alvorlige. Det fantes bare kjerringråd og folkemedisin igjen. Den nærmeste kloke kjerring bodde svært langt unna. Ta med lammet barn dit var ikke aktuelt, og hun kom aldri på hjembesøk da hun var blitt for gammel. Olafsen forstod ikke hva han skulle gjøre …
Så han begynte å reise nesten hver uke for å hente urter og tinkturer hos kjerringa. Det var det eneste han hadde. Over ett år gikk, og jenta kunne fortsatt ikke røre verken armer eller bein, lå bare som en stokk under dynen. Hun greide knapt å snakke, bare kom med uforståelige lyder.
Av og til merket Olafsen tårer renne nedover kinnet hennes. Da verket hjertet hans så han nesten ikke holdt ut. Han trodde hun savnet moren og faren. Han snakket med jenta, leste bøker for henne, men hun klarte ikke svare. Begge hadde det tungt.
En kveld skjedde noe uventet. Mens Olafsen satt som vanlig ved sykesengen, kom en full ungdomsgjeng brasende inn. Han hadde glemt å låse døra. De kom hjem fra fest, så lys i vinduet og visste det lå en lam jente der. Noen foreslo at de skulle underholde seg der jenta kunne uansett ikke protestere…
Gubbe! Ta av teppet på barnebarnet og spre beina! Vi trekker lodd om hvem som skal først … sa den mest berusede.
Vær så snill! Hun er jo bare 15! tryglet Olafsen.
Slapp av, jeg skal bare pusse tennene! sa Olafsen og løp mot kjøkkenet, åpnet kjellerlemmen og skrek: Fang!
Ut spratt en gedigen elghund. Som et uvær kastet den seg etter kjeltringene, bet dem i buksene og rev klærne av dem han kunne nesten tatt vitale deler på den verste. Gutta rømte ut med buksene på knærne over hele bygda, mens folk lo og elghunden jagde dem over jordene.
Da Olafsen kom tilbake, satt jenta oppreist i senga og ropte ut vinduet:
Brage! Brage! Hold ham fast, bestefar, så han ikke stikker!
Gamlingen ble rørt til tårer. Derfra tok barnebarnet til å bli frisk. Etter hvert lærte hun å gå igjen. Om det var urtene fra den kloke kona eller sjokket med hunden som virket, vet ingen men prate, det kunne hun, uten stans! Hun hadde mye å ta igjen etter så lang tid i taushet.
Og hvor kom hunden fra, kanskje du lurer? Elghunden Brage bodde hos sønnen til Olafsen, og da tragedien rammet og husbonden døde, kvittet svigerdatteren seg både med datteren og hunden.
Hun kjørte dem til Olafsen, men sa ingenting om hunden. Da hun gikk, gikk Olafsen for å lukke porten og fikk øye på en tynn, utmagret hund med triste øyne, riktig tårer i blikket. Olafsen ante ikke at sønnen hadde hund. Han kunne ikke jage den ut han lot Brage flytte inn.
Brage ble trofast hos Olafsen, og da de fyllikene kom, satt han bare i kjelleren, for det var en uvanlig varm sommer. For at hunden ikke skulle lide i varmen, holdt Olafsen ham inne om dagen og slapp ham ut først mot kvelden. Den natten rakk han ikke slippe ham løs hadde Brage vært ute, had de ikke kommet seg inn.
Etter hvert fortalte barnebarnet til bestefar at hun, når hun gråt, ikke bare savnet mor og far, men også hunden. Bestefar holdt alltid Brage ute, og jenta klarte ikke fortelle at hun savnet ham inne.
Brage jaget fyllegjengen ut og kom tilbake for å slikke ansiktet til den lille jenta. Han hadde savnet henne lenge. Slik levde de sammen, tre stykker: Olafsen, barnebarnet og Brage. Fra moren hørte de aldri noe mer.
Og så det jeg har lært: Man vet aldri hvor styrken skal komme fra, og hva som virkelig betyr noe. Omsorg og godhet er det viktigste vi har, og noen ganger er den beste vennen en firbeint. Livet gir, livet tar men viser man kjærlighet, kommer det håp tilbake.
