En datter til oss begge
Kjærligheten mellom Ingrid og Konrad blomstret på et øyeblikk, helt fra første møte. Etter en måned sammen, sier Konrad plutselig på en kafé i Oslo:
Ingrid, vil du gifte deg med meg?
Hun blir helt målløs.
Gifte oss? Vi har jo bare vært sammen én måned.
Det bryr jeg meg ikke om. Denne måneden har vært nok for meg til å forstå at du er skjebnen min Det finnes ingen andre for meg, jeg vil bare ha deg.
Åh, Konrad Egentlig sier jeg ja, hvisker hun, og legger seg i armene hans.
Har du ikke vært litt rask, datteren min? spør moren, litt bekymret over Ingrids hastige valg, er du gravid?
Nei mamma, selvfølgelig ikke. Konrad sa bare at han ikke kunne leve uten meg, og jeg føler det samme Det er kjærlighet, mamma.
Snart lot det seg ikke benekte; alle som først hadde vært skeptiske til det raske ekteskapet skjønte at disse to virkelig hørte sammen. Det var tydelig at Konrad behandlet sin kone med omtanke og respekt, og Ingrid elsket og brydde seg om sin mann.
Kjærligheten deres var ekte, og de var lykkelige. Likevel var det én ting som lå som et mørkt sky over deres lykke. Begge drømte om barn, men månedene og årene gikk uten at Ingrid ble gravid.
Konrad, vi må kanskje oppsøke lege, finne ut om det er noe som hindrer meg i å bli gravid.
Ja, selvfølgelig, sier Konrad.
De prøvde alt undersøkelser, lange samtaler med leger, besøk til både Oslo og Bergen, og mange bønner. Det hjalp likevel ikke; Ingrid ble ikke gravid.
En dag sier Konrad forsiktig:
Ingrid, kanskje vi burde dra til barnehjemmet og adoptere et barn? Vi kan oppdra barnet som vårt eget.
Å, jeg har tenkt på det lenge, svarer hun med det samme, men jeg trodde du ville være imot det.
Da drar vi, sier Konrad, jeg kjører ofte forbi et barnehjem når jeg kommer hjem fra jobb i Drammen.
De besøker barnehjemmet i Drammen, og der, blant alle de forsiktige og trøtte barna, kommer en lys tre år gammel jente med blå øyne bort til Ingrid og klemmer seg til henne.
Mamma! roper jenta glad, og Ingrid klarer ikke la henne gå.
Slik blir lille Liv en del av familien deres, en livlig og morsom jente med latter som klirret som bekkensild. Ingrid kjenner seg endelig som mor, og hun elsker Liv dypt. Konrad blir kjapt like betatt av datteren.
Alt er bra. De bor i et lite tettsted utenfor Oslo, der folk kjenner hverandre. Selvfølgelig vet naboene og bekjentene at Liv er adoptert. Så lenge Liv er liten, er det ikke noe problem, men Liv vokser og begynner på skolen. En dag får hun vite at hun ikke er Ingrids biologiske datter.
Liv er fjorten år gammel da hun kommer hjem fra skolen og starter en krangel.
Mamma, hvorfor har dere aldri fortalt meg at jeg ikke er deres egne barn? Jeg vet at dere hentet meg fra barnehjemmet
Slapp av, Liv. Vi hadde tenkt å fortelle deg det, men vi ville vente til du ble voksen, slik at det ikke skulle bli for vanskelig for deg. Men når andre allerede har sagt det Vi har alltid fryktet dette.
Liv gråter og skriker, og så, som tenåringer gjør, trekker seg tilbake og blir sint. Hun begynner å oppføre seg star, smeller med dørene og er frekk mot foreldrene.
Og så skjer det noe uventet. Konrad omkommer i en trafikkulykke han og en kollega kjører fra Stavanger, og bilen sklir på isen rett før nyttår, og det ender tragisk.
Konrad var ofte på reise, sendte postkort hvis han ble borte lenge. Da Konrad dør, er Ingrid 46 år gammel. Liv, i stedet for å støtte Ingrid, begynner å løpe hjemmefra, oppfører seg ustyrlig og bryr seg ikke om morens følelser.
Ingrid prøver alt hun kan; hun gråter og ber, men hever aldri stemmen til Liv. Sånn går noen år. Liv vokser fort opp, og etter videregående kommer hun til Ingrid og sier:
Jeg drar til Oslo, sier Liv med fast stemme.
Ingrid ser trøtt opp, klamrer seg til håndkleet i hånden.
Skal du studere, Liv?
Nei, jeg vil finne min biologiske mor
Ingrid blir forvirret og spør:
Men hvorfor, Liv? Er ikke jeg din mamma?
Liv ser ut vinduet, tenker lenge før hun svarer:
Jeg må vite hvem hun er. Jeg må vite hvorfor hun forlot meg. Jeg har rett til det.
Ja, Liv, det har du, sier Ingrid, hun vet at ingenting kan stoppe henne.
Liv er snart nitten. Hun pakker det lille hun eier i en veske, gir Ingrid et kyss på kinnet, og lover å besøke. Liv går til bussholdeplassen, og Ingrid følger henne med triste øyne. Ingrid er alene igjen.
Tiden går langsomt. Ingrid er pensjonist, hun blar i gamle postkort fra Konrad de ligger i en konfekteske, bundet med blår. Den siste har granbar på, gulnet av tiden. «Ingrid, blir noen dager ekstra, savner deg. Klem, din Konrad.»
Ingrid stryker forsiktig over kortet, holder det mot brystet som om hun klemmer ham. Det har gått nesten tjuefem år siden han døde.
Nå sitter Ingrid mest hjemme, går bare ut til butikken. Hun pleide å sette seg på benken utenfor butikken sammen med de andre damene, men det skjer sjelden nå.
Gardinene er trukket for, postkassen er tom, huset er stille. Gleden kommer bare når Liv besøker med barna men det er ikke ofte. På kommoden står et bilde av Konrad med lille Liv på armen, begge smiler.
Å, Konrad, du gikk så tidlig, sier hun til bildet, nå er jeg helt alene.
Det eneste som bryter stillheten er pusen Frøya, som av og til hopper fra vinduskarmen og mjauer ved foten hennes. Ingrid gir Frøya mat, drikker litt te og tenker at hun må på butikken i dag. Hun skjenker seg litt mer te da banker noen på porten.
Hun tenker tilbake, hvordan Liv en gang bestemte seg for å dra til Oslo for å finne sin biologiske mor. Den morgenen var grå og rolig. Ingrid satt på kjøkkenet og drakk te, da hun hørte noen banke på porten.
Hun tok på seg jakken, la et sjal over skuldrene og gikk ut. Utenfor sto en kvinne, yngre enn Ingrid, med triste øyne.
Hei Er du Ingrid?
Ja. Hvem er du?
Kvinnen nøler litt.
Jeg er Livs mor altså den andre moren egentlig den biologiske Mitt navn er Vera. Ja, du skjønner nok.
Ingrid kjenner hjertet fryse til. Liv dro for ikke så lenge siden hvordan fant Vera henne?
Har det skjedd noe med Liv, siden du er her? spør Ingrid, fant hun deg?
Vera forklarer, litt ustø:
Liv er på sykehus I Oslo, det er noe galt med magen. Vi var ute og gikk i Frognerparken, hun fikk plutselig vondt, satte seg på en benk og ble blek. Jeg ringte ambulansen.
De står stille en stund og ser på hverandre.
Liv har visst funnet meg for lenge siden, men hun turte aldri å si det til deg, sier Vera og gråter.
Vi kan ikke stå ute sånn, kom inn, sier Ingrid, og lar Vera komme inn i huset.
Ingrid lager te, og Vera setter seg ved bordet og forteller:
Jeg var bare seksten da jeg fikk Liv. Foreldrene mine var strenge, og tvang meg til å gi henne opp. Kjæresten forsvant da han fikk vite om babyen, og foreldrene truet med å kaste meg ut. Jeg skrev fra meg rettighetene til Liv på sykehuset Det har plaget meg hele livet Men nå er ikke det viktig. Liv vil at du skal komme til sykehuset i Oslo.
Ingrid reiser seg fort.
Hvorfor ringte hun ikke meg selv?
Hun fikk frastjålet vesken og mobilen da ambulansen kom, alle dokumentene var i vesken. Da jeg kom tilbake, var den borte
Å, min stakkars jente, hvisker Ingrid.
Liv gav meg adressen, og sa: «Finn mamma.»
De sitter tause, ser på hverandre ikke fiender, bare bekymret og trøtte.
Vi drar, sier Ingrid, låser døren og går til bussholdeplassen med Vera.
Bussen går sakte mot Oslo. Først er det stille, men snart åpner Vera seg.
Jeg er også alene, sier Vera stille, mannen min døde for tre år siden. Etter at jeg mistet Liv, kunne jeg aldri få flere barn. Jeg tror Gud straffet meg. Det har vært min skjebne.
Så det er bare oss og Liv, sier Ingrid.
Ja Vi har én datter til oss begge svarer Vera trist.
På sykehuset spør de:
Hvem er dere?
Vi skal til Liv Kristiansen, datteren vår, svarer Ingrid og Vera samtidig.
Er dere begge mødre?
Ja, svarer de i kor, ler litt og ser på hverandre.
To mødre? Jaja, kom inn.
Liv ligger blek under intravenøsen, men smiler stort når hun ser dem.
Mamma og mamma hvisker hun.
Ingrid kysser henne først.
Det går bra, Liv, jeg er her, og Vera setter seg ved siden av.
Nå blir det bra, du er ikke alene, sier Vera og retter på teppet.
De sitter lenge hos henne og snakker om alt mulig.
Fra nå av har Liv to mødre. Hun får etter hvert ektemann og to sønner. Ingrid og Vera har én datter til sammen. Noen ganger møtes de alle sammen.
Takk for at du leste og for støtten. Ønsker alle lykke og varme!
