Dette husker jeg for livet
Mikael Solheim forstod allerede på barneskolen at han skulle bli lærer. Det var ikke bare et ønske, men en dyp overbevisning som kom etter en hendelse han aldri glemte. Allerede som barn skjønte han, uansett hva som skjer, må man være et ordentlig menneske, og han hadde et forbilde rett foran seg. Det var et øyeblikk med ekte oppdragelse som satte spor i hjertet hans og det bar han med seg hele livet.
Mikael gikk i sjette klasse og bodde sammen med moren sin. Det var det året faren forlot dem bare gikk ut døren og sa, rett til moren; Mikael hørte alt:
Jeg har fått meg en ny familie. Dere får leve som dere vil.
Disse ordene glemte Mikael aldri. Han løp inn på rommet sitt og gråt stille, så ikke moren skulle merke det.
Når jeg blir voksen, skal jeg aldri gjøre slik mot noen, bestemte han. Og faren skal jeg bare glemme.
Sånn ble det. Han så aldri faren igjen og tenkte så vidt på ham. Det stakk likevel å se at de andre guttene hadde fedre, mens han var uten.
Moren jobbet på en tekstilfabrikk, i tillegg sydde hun hjemme om kveldene. De hadde nok til å klare seg, men det var aldri noe luksus. Hun gjorde alt for at Mikael skulle være fin til skolestart han var alltid kledd i nytt tøy, så han ikke skulle skille seg ut. Livet var på sett og vis likt for de fleste selv om noen hadde det bedre.
Sammen med Mikael i klassen gikk Karl. Han var som de andre guttene, før faren hans arvet et hus på landet. Farens salg av huset ga penger til å starte eget bilverksted i byen. Det gikk bra for Karl, hans foreldre skjemte ham bort og han så stolt frem ting han fikk. Guttene misunte ham stille.
En dag kom Karl til klassen:
Se på klokka jeg fikk av faren min! Han holdt armen opp, og alle så en flott klokke.
Mikael stirret misunnelig, og Karl var stolt ingen andre i klassen hadde slik klokke. De andre sukket, og Mikael ble lei seg, men prøvde å skjule det. Da tenkte han på faren igjen:
Karl har en ordentlig far som er hjemme, min bare stakk. Han la det bak seg.
Mikael gjorde sitt beste på skolen. Moren sa alltid:
Lær deg godt, Mikael, så får du et godt liv… Jeg setter alt håp til deg.
Han var ingen toppstudent, men alltid stabil.
Den dagen hadde de gym som siste time. I garderoben tullet guttene rundt. Karl tok av seg klokka og skulle legge den i sekken, men traff feil og klokka falt under benken. Mikael så det, men ingen andre la merke til det.
Tankene fløy: Han kunne bare ta klokka og legge den i lomma. Så skjedde det også helt uten å tenke seg om bøyde han seg ned, tok klokka og stakk den i lomma på treningsbuksa. Han tenkte: burde jeg si fra til Karl men det fikk han ikke til.
Gymlæreren, Ivar Johansen, ropte:
Alle ut og gjør dere klare!
De stilte opp, og timen startet. Mens de løp og hoppet tenkte Mikael bare på klokka i lomma: hvordan skulle han få den tilbake under benken? Eller legge den i Karls sekk? Men tenk om noen så ham, da kunne han bli kalt tyv. Hva om folk spurte hvorfor han ikke sa fra med det samme?
Han følte seg så dårlig, klokka brente i lomma. Etter timen gikk alle til garderoben, Mikael sist. Karl sto midt i rommet og ropte:
Noen har stjålet klokka mi! Den er dyr, vis lommene deres!
Mikael visste ikke hva han skulle gjøre nå ville de finne klokka i hans lomme og alle i klassen ville snu ryggen til ham.
Ivar Johansen! Noen har tatt klokka mi! ropte Karl.
Rolig, hva foregår her? sa gymlæreren, og alle ble stille.
Klokka mi er borte, faren min ga meg den, klaget Karl.
Hvorfor tar du med dyre klokker på skolen? Skal du bare skryte? Det er ikke pent. Kanskje det ikke har vært noen tyveri. Kanskje den er mistet. Stå opp på rekke!
Hvorfor det? lurte guttene.
Så jeg kan lete rolig, ikke bråk. Alle stiller opp og lukker øynene. Hvis jeg ser noen med øynene åpne, tenker jeg den er skyldig.
Alle lukket øynene og stilte opp, og gymlæreren begynte å undersøke lommene. Da han kom til Mikael, merket han klokka og tok den varsomt ut. Mikael var stiv av skam.
Bytt plass, sa han lavt, og Mikael ble flyttet. Gymlæreren la klokka under benken uten å åpne øynene, så ingen visste hvem som hadde hatt den. Så sa han:
Her er klokka, Karl. Du må passe bedre på tingene dine.
Alle åpnet øynene. Klokka lå under benken, bare litt lenger bort. Karl tok den og satte den på armen. Ingen misunte ham mer han hadde jo mistet den selv og beskyldt andre.
Ikke ta med deg dyre ting på skolen, det er ikke lurt, sa gymlæreren og lot alle gå.
Da de gikk, så Mikael mot Ivar Johansen og gruet seg til å snakke med ham. Han kom seg hjem så vidt og tenkte at nå ville han kanskje bli kalt inn til rektor.
Dagen etter gikk han til skolen som til dommen. Han fryktet at Ivar Johansen ville avsløre ham foran klassen. Men dagen gikk vanlig ingen sa noe, han møtte ikke gymlæreren.
Da han kom hjem, følte han seg lettet.
Kanskje dette ordner seg, og ingen får høre om det. Gymlæreren hadde jo ikke sagt noe til noen.
Mikael klandret seg lenge, og bestemte seg: aldri ta noe som ikke er hans. Han gikk ut av skolen slik, og søkte seg inn på lærerutdanning.
Årene gikk. Mikael Solheim var ferdig utdannet og hadde blitt lærer. En dag hendte det noe lignende i klassen hans. En elev, Mari, kom til ham og sa:
Mikael Solheim, jeg har mistet pengene mine, noen har tatt dem!
Han mintes straks seg selv som gutt. Han så nøye på alle elevene, og la merke til Katarina, som var fra et hjem med vanskelige kår. Hun var ikke så pent kledd, han visste at foreldrene ofte drakk. Nå var hun både redd og skamfull, og han møtte blikket hennes.
Han bestemte seg og sa:
Mari, hvor mye er det som mangler?
Hun nevnte en liten sum.
Det stemmer, Katarina fant disse pengene på gulvet og ga dem til meg. Vær litt mer forsiktig, Mari, det er bra at Katarina gjorde det riktige!
Mikael Solheim tok opp egen lommebok, og ga Mari beløpet tilbake. Alle ble lettet og hyllet Katarina, som satt rød i ansiktet og så mot læreren. Det var tydelig hun var rørt men hun skjønte, nå måtte hun ikke svikte læreren.
Etter timen ventet Katarina på Mikael, og han merket det. Da han kom inn, la hun pengene på pulten hans.
Sett deg, Katarina, jeg vil fortelle deg en historie.
Katarina hørte på fortellingen om gutten Karl, som skrøt av klokken sin, og Mikael, som tok den, og om gymlæreren Ivar Johansen.
Han kunne ha ødelagt livet mitt, og han ville hatt rett, men han gav meg en mulighet til å rette opp. Nå gir jeg deg samme mulighet.
Katarina begynte å gråte.
Takk, Mikael Solheim. Det var første og siste gang Jeg skal aldri gjøre noe slikt igjen, sa hun snufsete, og han trodde henne.
Mikael visste hun mente det og at hun virkelig angret. Det viste seg å stemme Katarina ble ikke en som tok fra andre.
Møtte gamle læreren, eldre og med stokk
En ferie reiste Mikael hjem for å besøke sin gamle mor. Han møtte Ivar Johansen, nå eldre med stokk, men fortsatt livlig. De hilste, satte seg på en benk og snakket om skole og livet.
Jeg leder en gruppe for eldre nå, smilte Ivar. Man må støtte folk.
Ivar Johansen, jeg vil takke deg for den gangen med klokka, sa Mikael.
Vet du, jeg visste ikke hvem som hadde tatt klokka. Takk for at du sa det!
Men du fant jo klokka i lommen min?
Jeg undersøkte faktisk lommene med lukkede øyne, så jeg ikke skulle se på noen som tyv. Da jeg fant klokka, byttet jeg raskt om på folk og la den under benken, og da jeg åpnet øynene visste jeg ikke hvem det var mer. Jeg ville ikke ødelegge livet til noen, og nå har du blitt lærer selv. Det er min belønning for at jeg beskyttet deg.
Den hendelsen visste meg veien i livet, og jeg er alltid takknemlig.
De satt lenge og snakket om livet og delte råd. Da de skiltes, sa Ivar:
Vet du, Mikael, det finnes et bra ordtak: «Dekk over din nestes feil, så skal Gud dekke over dine.» Og nettopp sånn er livet.
Og så lærte Mikael at selv en liten handling av forståelse og tilgivelse kan kjede sammen liv. Det er disse øyeblikkene som former oss, og gjør oss til mennesker som kan løfte andre.
