Minnene for livet
På ungdomsskolen skjønte jeg for første gang at jeg ville bli lærer. Det var ikke bare et ønske, men et dyptfølt kall, etter en hendelse jeg aldri glemmer. Den dagen innprentet i meg hvor viktig det er å forbli et rettskaffent menneske, uansett hva livet kaster mot deg. Det var et øyeblikk med ekte oppdragelse, et livslangt forbilde, midt i alt det som ellers var vanskelig.
Jeg gikk i sjette klasse da alt dette skjedde. Vi var bare mamma og meg, alene etter at pappa bestemte seg for å forlate oss. Jeg husker ordene hans like klart den dag i dag:
Jeg har fått meg en ny familie, og dere får klare dere selv.
De stakk som nåler. Jeg løp inn på rommet mitt og gråt så stille jeg kunne, ville ikke at mamma skulle se meg slik.
Når jeg blir voksen, skal jeg aldri gjøre det samme. Jeg skal glemme pappa, tenkte jeg, og det bestemte jeg meg for.
Slik ble det også; jeg så aldri pappa igjen, og nesten aldri tenkte jeg på ham. Men det var tungt, for alle de andre gutta hadde fedre. Jeg hadde bare mamma.
Mamma jobbet på tekstilfabrikken i sentrum, og sydde klær for folk hjemme når hun fikk tid. Vi hadde det ikke romslig, men middag på bordet fikk vi alltid. Mamma ville jeg skulle se ordentlig ut på skolen, så jeg fikk ofte nye klær ikke alt var helt nytt, men jeg følte meg aldri annerledes.
Men det fantes unntak. En gutt i klassen, Jon, var en helt vanlig gutt frem til faren hans arvet et hus ute på landet. Faren solgte huset, investerte pengene i eget bilverksted. Det gikk bra for dem, og de begynte å få det bedre. Jon ble bortskjemt og skrøt av de nye tingene sine, vi andre sto og så på, litt misunnelige.
En dag kom Jon inn i klasserommet:
Se hvilke klokke pappa har kjøpt til meg!
Han strakte ut armen, og alle fikk øye på den flotte klokka. Jeg så også, klarte ikke la være å tenke på hvor heldig Jon var ingen andre hadde slik klokke. Jeg forsøkte å late som jeg ikke brydde meg, men innvendig sved det.
Da kom igjen tanken om pappa:
Jon har en ordentlig far, og min forsvant Men jeg vil ikke tenke mer på det.
Jeg gjorde alltid mitt beste på skolen; mamma sa ofte:
Jobb hardt, gutten min, så får du det godt etter hvert Jeg setter all min lit til deg.
Jeg var aldri best, men jobbet alltid godt, og det var viktig for meg.
Den dagen var siste time kroppsøving. I garderoben var det mye tull og dytting mellom gutta. Jon, som var redd for klokka si, tok den av og skulle legge den i sekken men i farten traff han ved siden av. Ingen la merke til det, bortsett fra meg; klokka falt under benken.
Før jeg rakk å tenke, bøyde jeg meg, tok klokka, og stappet den i lomma på treningsbuksa. Tankene svirret:
Burde si til Jon: Se, jeg fant klokka di men jeg klarte ikke.
Læreren, Olav, ropte:
Ut på rekke nå, og gjør dere klare! Så var timen i gang.
Vi løp, hoppet og gjorde øvelser. Hele tiden tenkte jeg på klokka som brant i lomma. Hva hvis den falt ut? Hvordan skulle jeg legge den tilbake uten å bli oppdaget? Skulle jeg putte den i Jons sekk, men tenk om noen så meg Hvordan forklare alt? Da ville de tro jeg var en tjuv.
Jeg var nervøs, mer enn noen gang før. Da timen sluttet og vi gikk til garderoben, gikk jeg sist. Jon sto midt i rommet og skrek:
Klokka mi er borte! Noen har stjålet den! Kom igjen, vis lommene deres!
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre snart ville noen finne klokka i min lomme, og da ville alle vende seg mot meg.
Olav! Jeg har blitt bestjålet!
Ro dere ned, sa Olav strengt. Da ble det helt stille.
Hvorfor tok du med klokka på skolen? Ville du skryte? Slutt med det Jeg skal sjekke om klokka har falt bak noe. Alle still dere på rekke.
Hvorfor det? undret gutta.
Da slipper jeg at noen løper rundt og forstyrrer. Lukk øynene alle sammen! Hvis jeg ser noen åpne øynene, tror jeg det var den personen som stjal.
Vi stod på rekke og knep øynene sammen, og Olav begynte å sjekke lommer. Da han kom til meg, klappet han diskret på lomme og kjente klokka. Jeg kjente hjertet hamre.
Så hvisket han:
Bytt plass med sidemannen, og flyttet oss rundt. Han holdt øynene lukket, og jeg var sikker på at alt var tapt. Men plutselig sa han:
Her er klokka, Jon. Du må passe bedre på tingene dine.
Alle åpnet øynene samtidig. Klokka lå under benken, riktignok litt lenger bort. Jon tok den og satte den på armen. Gutta kastet blikk mot ham nå var det ingen som misunte ham lenger.
Ikke ta med klokka på skolen mer, Jon. Bare trøbbel, sa Olav, og lot oss gå.
Eldre elever kom til garderoben, og jeg var den siste som gikk ut. Jeg så etter Olav og ventet på en samtale jeg grudde meg til. Jeg tuslet hjem, og var livredd for å gå på skolen dagen etter tenk om jeg ble kalt inn til rektor…
Neste dag føltes som en dom. Jeg var forberedt på det verste; kanskje Olav ville røpe det hele foran klassen. Men skoledagen gikk som vanlig, og jeg så ikke Olav en eneste gang.
Jeg gikk hjem med lettet hjerte. Kanskje alt gikk fredelig, og Olav sa ingenting. Hadde han ønsket, ville han sagt det med én gang.
Jeg angret dypt, og lovet meg selv: Aldri skal jeg ta noe som ikke er mitt. Jeg fullførte skolen, og begynte på lærerutdanningen.
Årene gikk. Jeg ble ferdig på universitetet, og begynte som lærer selv. En dag skjedde det noe ubehagelig i min klasse en elev, Mari, mistet noen penger, og klaget til meg.
Erling, de har stjålet pengene mine, sa hun. Plutselig husket jeg meg selv som gutt.
Jeg så på elevene og la merke til Livs redde blikk. Hun kom fra en vanskelig familie, klærne var slitte, foreldrene var kjent for å drikke. Nå hadde det skjedd. Jeg møtte blikket hennes hun var rødmende og på gråten.
Jeg bestemte meg for å gjøre det slik jeg selv ble vist på ungdomsskolen.
Mari, hvor mye mangler du? Hun sa en liten sum i kroner. Ok, disse pengene ga Liv til meg, hun fant dem på gulvet og ga dem til meg. Bra gjort, Liv, og Mari, vær mer oppmerksom.
Jeg tok noen egne penger, ga dem til Mari, og sa hun skulle passe bedre på dem. Alle ble glade, de begynte å skryte av Liv, og hun satt der, rød i kinnene, så på meg. Jeg forsto at hun ville gråte, men hun holdt seg.
Etter timen ventet Liv på meg, og jeg gikk inn igjen. Hun la pengene på bordet, og jeg sa:
Sett deg, Liv. Jeg vil fortelle deg en historie.
Liv satt med store øyne og lyttet til historien om Jon og klokka, hvordan gutten tok klokka han egentlig ikke trengte, og hvor redd han var etterpå. Jeg fortalte om Olav, den kloke læreren.
Han kunne ødelagt livet mitt den gangen. Han hadde rett men han ga meg en mulighet. Nå gir jeg deg samme sjanse.
Liv begynte å gråte.
Takk, Erling. Jeg lover, det var første og siste gang Jeg gjør aldri noe slikt igjen.
Jeg trodde på henne Liv var oppriktig, og forsto. Det viste seg å være sant.
Senere, en sommer, dro jeg hjem for å besøke mamma. Hun var blitt gammel, og trengte hjelp. På vei ut av butikken møtte jeg Olav, som nå gikk med stokk, eldre men fortsatt livlig. Vi hilste, satte oss på benken, og snakket om skole og livet.
Jeg har en liten trimgruppe for eldre nå, sa han man må holde folk i gang, vet du, smilte Olav.
Olav, jeg vil takke deg for det som skjedde med klokka minnet jeg ham på.
Erling, jeg visste faktisk ikke hvem som hadde tatt klokka. Takk for at du innrømmer det.
Hvordan visste du ikke? Du fant den jo hos meg.
Jeg sjekket alle lommer med lukkede øyne så jeg visste egentlig ikke hvem det var. Så fikk jeg dere til å bytte plass og la klokka under benken før jeg så på dere igjen. Jeg ville ikke se på noen som en tyv. Jeg skjønte at det kunne bryte deg. Nå er du en god lærer selv. Jeg er stolt av deg; det er min belønning.
Den gangen bestemte jeg meg for å bli lærer. Jeg er alltid takknemlig for hva du gjorde.
Vi satt lenge og snakket om alt mellom himmel og jord. Da vi gikk hver til sitt, sa Olav:
Erling, det finnes et godt ordtak: «Hvis du dekker din nestes feil, dekker Gud dine.» Og akkurat slik er livet.
