UTEN SJEL…
Karin Elin dro hjem etter en tur til frisøren, og vet du, selv om hun nettopp har fylt 68, unner hun seg fortsatt de små gledene ny farge på håret og fikse neglene hos favorittfrisøren sin. Hun føler seg rett og slett litt bedre hver gang hun kommer hjem med friskt hår og pene hender.
Karin, det kom ei slektning og spurte etter deg i dag, sa jeg at du kom hjem litt senere. Hun sa hun kanskje skulle komme tilbake, fortalte ektemannen Aksel.
Hvilken slektning, da? Jeg har jo nesten ingen igjen. Sikkert en eller annen fjern tremenning Hun kommer vel for å spørre om noe. Du burde bare sagt at jeg var på ferie på Kanariøyene eller noe, svarte Karin litt irritert.
Slapp nå av, kjære. Hvorfor dra en hvit løgn? Hun virket oppriktig, pen dame, kledd i flott kåpe og fine støvletter. Lignet egentlig litt på svigermor di, du vet? Jeg tror ikke hun er her for å be om noe. Virker mer som en ordentlig og hyggelig kvinne, prøvde Aksel å berolige henne.
Etter en liten stund ringte det på døra igjen, og Karin åpnet selv. Der stod en dame, virkelig elegant med fin kåpe, hansker og små diamantøredobber. Der kunne Karin spotte kvalitet sånt hadde hun peiling på.
Hun inviterte kvinnen inn til et bord som alt var dekket.
Skal vi ta en introduksjon, det passer seg vel når vi er slekt. Jeg heter Karin, vi kan droppe Elin. Dere ser ut til å være omtrent like gamle som meg. Dette er mannen min Aksel. Hvordan er vi egentlig i slekt? spurte hun, nysgjerrig.
Kvinnen ble litt brydd og rødmet så vidt. Jeg heter Hilde Hilde Wenche, sa hun. Det er faktisk ikke stor aldersforskjell mellom oss. Jeg fylte 50 den 12. juni. Sier den datoen deg noe?
Karin ble blek.
Du husker altså… Ja, jeg er din datter. Ikke stress deg opp, jeg ønsker ikke noe fra deg. Ville bare se min biologiske mor. Har levd hele livet uten å vite noen ting. Forsto aldri hvorfor moren min aldri elsket meg, visste du det? Hun har vært borte i åtte år nå. Men pappa elsket meg alltid. Han døde for bare to måneder siden da fortalte han meg om deg og ba meg håpe at du en gang kunne tilgi ham, hvis du vil, sa Hilde nervøst.
Jeg skjønner ingenting Har du ei datter? spurte Aksel, ganske satt ut.
Ja, det viser seg det. Jeg skal forklare deg alt etterpå, svarte Karin.
Så, du er altså datteren min? Flott, da har du fått sett meg. Hvis du tror jeg kommer til å be om unnskyldning eller angre, så tar du feil. Jeg har ingen skyld i dette her, sa hun til Hilde. Håper pappaen din fikk fortalt alt. Ikke tro du vekker noen morsfølelser i meg det fins ikke så mye som et fnugg, beklager.
Kan jeg komme igjen en annen gang? Jeg bor rett utenfor byen i en stor tomannsbolig. Hadde vært hyggelig om du og Aksel ville komme på besøk, kanskje du vil se bilder av barnebarnet ditt og oldebarnet? spurte Hilde forsiktig.
Nei, det vil jeg ikke. La være å komme. Glem at jeg finnes. Farvel, svarte Karin avvisende.
Aksel ringte etter taxi til Hilde og fulgte henne ut. Da han kom hjem var Karin allerede ferdig med å rydde av bordet og satt rolig og så på tv.
Herregud, du er standhaftig! Du kunne vært general. Har du virkelig ikke noe hjerte igjen? Jeg har alltid skjønt at du er hard, men så kald det hadde jeg aldri trodd, sa Aksel opprørt.
Vi møttes da jeg var 28, sant? Men vet du, Aksel, sjelen min ble tråkket på og dratt ut av meg lenge før det.
Jeg vokste opp som en enkel bygdejente som alltid drømte om byen. Derfor jobbet jeg hardt og fikk plass på universitetet som eneste jente fra klassen min.
Da jeg var 17, møtte jeg en som het Terje. Jeg var hodestups forelsket, han var tolv år eldre enn meg. Etter all den fattigdommen jeg hadde opplevd, var hans invitasjoner på kafé og til og med is som et eventyr for meg. Stipendet rakk jo til ingenting.
Han lovet meg ingenting, men jeg var sikker på at denne store kjærligheten betydde at han ville ha meg som kone.
En kveld inviterte han meg med ut til sommerhuset jeg nølte ikke. Etter hvert ble det flere møter der. Så ble jeg gravid.
Jeg fortalte Terje, og han ble overlykkelig. Når det begynte å vises, spurte jeg når vi skulle gifte oss jeg var jo fylt 18, så vi kunne sende inn søknad til Folkeregisteret.
Har jeg noen gang lovet deg å gifte meg? svarte Terje bare.
Jeg har ikke lovet deg det, og jeg skal heller ikke gifte meg med deg. Og dessuten, jeg er allerede gift rolig og fattelig tonet han ut.
Hva med barnet? Hva med meg?
Gjør deg ikke noe. Du er ung og frisk. Ta permisjon fra universitetet. Studer så lenge det går, så flytter du hjem til oss etterpå, meg og kona. Vi klarer ikke få barn, kona er mye eldre. Når du har født, overtar vi barnet. Hvordan det ordnes juridisk er ikke ditt problem. Jeg har kontakter i kommuneadministrasjonen, og kona er avdelingsleder på sykehuset. Du kan slappe av vi passer på barnet. Og etterpå gir vi deg noen tusenlapper og du kan gå tilbake til studiene.
Surrogati var det ingen som snakket om på den tiden, men jeg endte opp som det, pioner uten å ville det. Hva skulle jeg gjøre? Reise hjem til bygda og skjemme ut familien?
Før fødselen bodde jeg i huset deres. Terjes kone holdt seg unna, sikkert sjalu. Datteren ble født hjemme, jordmor kom til. Barnet ble straks tatt vekk, jeg ammet ikke. Så så jeg henne ikke igjen. En uke senere vinket de meg pent farvel. Terje ga meg noen penger.
Tilbake til universitetet. Så jobb på fabrikken. Fikk enkeltrom på kollektiv for familier. Kløyvde meg opp fra operatør til senior sjef. Venner hadde jeg nok av, men inviterte aldri til bryllup før du kom, Aksel. Da var jeg 28, ville ikke engang gifte meg, men det måtte vel til
Du kjenner resten. Vi har hatt det fint, byttet bil tre ganger, huset alltid i orden, hytta på Sørlandet er blitt vårt lille paradis. Ferie hver sommer. Fabrikken overlevde 90-tallet på grunn av spesialproduksjon av traktordeler i vårt verksted. Det er fortsatt piggtråd og vakttårn rundt fabrikken.
Tidligpensjon alt vi kan ønske oss. Ingen barn, og det ønsker jeg heller ikke. Bare se på dagens barn, for å si det sånn avsluttet Karin sin forklaring.
Dårlig du sier det. Jeg har elsket deg, alltid prøvd å varme hjertet ditt, men det har aldri gått. Javel, ingen unger, men du har jo aldri brydd deg om hverken kattunger eller valper. Søstra spurte om du kunne la niesen bo her en uke, og du sa nei med en gang.
I dag kom datteren din på besøk din egen datter! Ditt blod, og du Hadde vi vært yngre, så vet du hva, jeg hadde skilt meg, men nå er det for sent. Det er iskaldt hos deg, Karin, iskaldt, sa Aksel hardt.
Karin ble urolig slik hadde han aldri snakket til henne før.
Hele hennes stabile liv ble satt på hodet av denne datteren.
Aksel flyttet ut på hytta. De siste årene bor han der. På hytta har han tre hunder, plukket opp valper fra veien. Og ingen vet hvor mange katter han har tatt inn.
Han er sjelden hjemme. Karin vet at han drar til datteren hennes Hilde, blitt kjent med hele gjengen der, og oldebarnet forguder han.
Han har alltid vært litt sær, lar han bare være det får gå sin gang, tenker Karin.
Hun har aldri fått lyst til å bli kjent med dattera, barnebarnet eller oldebarnet.
Hun drar alene til sjøen. Slapper av, samler krefter og syns livet er veldig bra alene.
